Minner fra min barndoms øy

SNØVINTEREN 1954

2011-03-07T10:30:00.000-08:00

Vinteren 1954 var en snørik vinter på Sørlandet som ble husket av alle. Min historie begynte midt i denne snøvinteren. Jeg har tittet i Agderpostens arkiv for å se om jeg kunne finne ut litt mer om det enn den historien jeg har hørt. For i min historie er jo jeg midtpunktet, og selv om jeg som barn nok trodde at det var det som var det viktigste som skjedde, forstår jeg jo nå at det var snøen og været som gjorde min ankomst spesiell.

Etter det jeg har lest begynte det voldsomme snøværet torsdag 25. februar og snøen fortsatte å lave ned hele helgen. På disse dagene kom det ca. 1 meter med snø, og med snøen som var fra før ble det ca 1,5m snø. Det var også sterk vind så det dannet seg høye fonner mange steder. I avisa lørdag 27. februar står det at Tvedestrand var fullstendig isolert. All trafikk var lammet av snøen, ingen biler kom inn til byen og ingen ut. Sjøveien klarte ”Dypvåg” å holde ruta til Tvedestrand. Men ”Søgne” måtte gi opp ruta til Arendal 27. februar. Da fikk de motorstopp på grunn av is som kom inn i kjølevannsinntaket. Fra da av kjørte ”Søgne” og ”Dypvåg” sammen i kampen mot isen.

Fredag 26. februar -På Sandøya var veiene fulle av snø og hesten måtte gi opp brøytingen. Folk hadde full jobb med å skuffe snø. Issørpa i Hagefjorden var over en fot tykk og seig som sirup. Og drivisen stuet seg opp ute fra sjøen.

Tirsdag 2. mars

Veiene på Sandøya var fullstendig igjensnødd, det nyttet ikke ta seg fram til fots, folk måtte ta frem skiene. Verken ”Søgne” eller ”Dypvåg” hadde klart å ta seg fram til Sandøya på grunn av havisen som stengte Hagefjorden. Det står at flere steder lå gamle folk syke og trengte legehjelp, men på grunn av isen hadde det ikke vært mulig å få fram lege.

Det ser ut som ”Dypvåg” og ”Søgne” klarte å ta seg fram gjennom isen 4. mars.

Det går igjen i de forskjellige avisreportasjene at et stort dugnadsarbeid måtte til for å få veier åpne igjen. Også der de hadde nye og etter den tidens moderne brøytemaskiner ble den store snømengden i meste laget og gammeldags måking måtte til.

Her er mamma og brødrene mine i snøen. Eneste spor av meg er klesvasken på snora i bakgrunnen :)

Og her er min personlige historie, slik jeg husker den har blitt fortalt:

Det var nok ikke bare enkelt for mamma som bodde ute på Sandøya og ventet meg som skulle bli født i februar. Øya er ikke landfast og man må med båt til fastlandet. Vinterstid kunne denne reisen være lunefull. Pappa arbeidet som radartekniker på hvalfangst og var borte hele vinteren. Hun dro nok til familien som bodde i Austre Moland litt i forveien for forventet nedkomst. Min eldste bror Rolf var 7 år og begynt på skolen, derfor var han og min andre bror Torjus på 5 år hjemme på Sandøya. En fjern slektning som het Målfrid var og tok godt vare på dem mens mamma var borte. Rolf fortalte en gang om et gammelt brev han hadde funnet som de hadde skrevet til mamma hvor jeg ble omtalt som Bitteliten. Så det tyder jo på at hun var borte en stund. Jeg ble født på sykehuset i Arendal 18. februar . Den dagen jeg og mamma skulle komme hjem var det snøstorm. Vi skulle komme til øya med rutebåten MS Søgne. Storebror Rolf møtte tidlig opp på ”Damp”, brygga i Sandøykilen. Han satt i snøværet og ventet og ventet på båten. Men på grunn av uværet og issørpa var båten flere timer forsinket så det ble nok en lang og kald ventetid. Omsider kom da Søgne, men det var ikke stort Rolf fikk se av sin lille søster. Der hadde han sittet og ventet og frosset i mange timer, men mor og barn ble raskt pakket godt ned i ”sykekurven” og brakt trygt hjem til Bastvika. På Sandøya hadde vi en stor kurv som ble brukt ved syketransport. På veien til Bastvika passerte vi nabo Elin, og hun hadde satt ut et flagg i snøen som velkomst.

På 50 årsdagen min fikk jeg et avisutklipp av Rolf fra Agderposten under vignetten for 50 år siden. Etter det som sto der måtte den dagen jeg kom hjem ha vært en av de siste dagene Søgne klarte å ta seg fram til Sandøya. Det bekrefter også det jeg har funnet i de gamle avisene i arkivet. Så det var nok en litt dramatisk hjemreise i snøstormen.

Dette er en historie jeg naturlig nok ikke husker selv, men som jeg likte veldig godt å høre i min barndom. Vinteren 1954 var en vinter som folk stadig refererte til når det var snakk om snø, så jeg var nok litt stolt av å ha blitt født midt oppe i denne historiske vinteren.

Bilde av meg selv fra vinteren har jeg ikke, det var blitt sommer på dette bildet. så det så da ut til at snøen ble borte igjen til slutt!

ÆRLIGHETSBUTIKK

2010-03-28T03:07:00.000-07:00

På et besøk på Sandøya i august 2005 kom vi over denne lille butikken i veikanten med nydelige strikkevarer til salgs.

On a visit at my childhods island Sandøya , in August 2005, we came across this little shop by the roadside with beautiful knitwear for sale.

Og dette må vel være toppen av å stole på folks ÆRLIGHET! Dette var i august 2005, da de fleste feriegjestene var dratt og det var stort sett øyas egne som ferdedes langs veiene, så om det ville vært gjort i høysesongen på sommeren vet jeg ikke.
And this must surely be top of relying on people's honesty (ærlighet)! It says: "Selfservice today! By purchase : Write a note and put in our mailbox. Pay later or to bank account......" This was in August 2005 when most of the summerholiday people had left and it was mostly people belonging to the island along the roads. So if it would have been done in the high season of summer, I do not know.

2010-02-26T10:33:00.000-08:00

Nå har jeg presentert byen fra min barndom, Tvedestrand, og øya mi, Vestre Sandøya. Og det første jeg forbinder med W er etternavnet mitt fra min barndom. Så jeg tenkte jeg ville fortsette min lille nostalgi reise. Denne gangen med gamle bilder som faren min har tatt. Disse bildene er fra ca. 1956-1958.

Now I have introduced you to my town from my childhood, Tvedestrand, and my island, Vestre Sandøya. And the first thing I associate with W is my family name from my childhood. So I thought I would continue my little nostalgia trip. With old photos my father has taken this time. These pictures are from ca. 1956-1958.

La meg få presentere lille frk. Werner!

Let me introduce little miss Werner!

På Sandøya må man selvfølgelig bake sandkaker, og badeliv var det mye av når en bor rett ved sjøen.
Vi hadde også denne lille flatbunnede robåten, Koggen, som vi hadde veldig mye glede av. Jeg lærte tidlig å ro!

On Sandøya you must naturally bake sand cakes, and swimming was there a lot of when you live right by the sea. We also had this little rowboat, Koggen, wich we had very much fun with. I learned to row early!

Her har jeg pyntet meg! Den lille hatten er rød og den har jeg enda! Foldeskjørt og hvit sløyfe i håret hørte med.
Here, I am dressed up! The little hat is red and I still have it! Pleated skirt and a white ribbon in my hair belonged to the outfit.

Helt i høyre hjørne av dette bildet står jeg og ser på 17. mai toget i 1959, hatten på da også :)

In the right corner of this picture I stand and look at the 17. May procession in 1959, with the hat on there too :)

Og her er søsknene Werner.
And here is the siblings Werner.

Til slutt et bilde jeg syns er veldig koselig, mor og datter Werner på søndagstur. Faren min var alltid bak kamera, så han ble ikke så ofte med på bildene :)
Finally, a picture I think is very nice, mother and daughter Werner on a Sunday trip. My father was always behind the camera, so he was not often to see on the pictures :)

Dette meget personlige innlegg på bokstaven W var mitt bidrag i ABC i ord og bilder denne uken. Her kan du se hva andre har funnet på.

This very personal blog with the letter W was my contribution to the ABC in words and pictures this week. Here you can see what others have written.

Vestre Sandøya

2010-02-19T10:14:00.000-08:00

VESTRE SANDØYA

I dag vil jeg presentere dere for min barndoms øy,Vestre Sandøya. Den ligger på Sørlandet utenfor Tvedestrand. Der vokste jeg opp og bodde til jeg flytta hjemmefra for å gå videre på skole da jeg var 16 år. På den tida var øya truet av fraflyttningsspøkelset. Fra gammelt av var de fleste menn på øya sjøfolk, og kvinnene var hjemme og tok hånd om det meste. Etter hvert som det ble mindre av sjøfart begynte folk å flytte fra øya for å arbeide andre steder. Så på 70 tallet snudde trenden og det begynte å flytte nye til øya.

Today I will introduce you to my childhood’s island, Vestre Sandøya. It is located outside of Tvedestrand. I grew up there and lived there until I moved from home to go further in school when I was 16 years. At that time the island were threatened to be depopulated. From ancient times, most of the men on the island were seamen, and the women took care of all at home. When time changed and here was less of shipping, the people began to move from the island to work elsewhere. Then at the 70’s the trend reversed and it began to move new people to the island .

Dette bildet er fra Bekksanden, vår bittelille badestrand like ved hjemmet vårt. This picture is from Bekksanden, the tiny little beach where we were swimming, close to our home.

I dag er Vestre Sandøya et levende og aktivt lite samfunn. Den er uten broforbindelse, men med rutebåt og taxi båt. Og de fleste som bor der har selvfølgelig også sine egne båter. Omtrent 200 mennesker bor der fast nå hele året. Om sommeren er det et populært feriested og tallet kommer nok da opp i et par tusen.

Today, Vestre Sandøya is a vibrant and active small community. It is without a bridge connection, but by ferry and taxi boat. And those who live there have of course their own boats. Approximately 200 people live there permanently now. In summer it is a popular summer resort and the number of people comes then up in 2000.

Det er smale idylliske veier. Og nesten bilfritt, butikken har en bil for varekjøring. Man kan også påtreffe traktor og mopeder. Men sykler er det mest vanlige framkomstmiddel.It is narrow and picturesque roads. And almost car-free.The store has a car and you can also meet tractors and mopeds. But bikes are the most common way of transportation.

Midt på øya ligger skolen. Nå er det skole der for 1. til 4. klassetrinn. Skolen har klart å overleve selv om den har vært helt nede i 2 elever et år. I skolebygningen er det også barnehage og SFO.

In the middle of the island is the school. Now is the school for 1 to 4 grade level. The school has managed to survive even if it has been down for 2 students one year. In the school building there is also kindergarten and SFO.

Forsamlingslokalet Kjennhaug ligger også midt på øya. Det er det sosiale samlingspunktet hvor det arrangeres 17. mai feiring, sommerbasar, hummerfest og forskjellige slag arrangement.

The assembly building Kjennhaug is also in the center of the island. It is the social gathering point where it is held 17 May celebration, summer bazaar, lobster feast, and all kind of gatherings.

Like ved ligger det gamle bedehuset som nå er ombygd til overnattingssted - Maries gjestehus.

Nearby is also the building that was the old Christian meeting house. Now the house has been transformed into accommodation - Marie's guesthouse.

Da vi var der var det Tillitskafe' hvor vi kunne forsyne oss med kaffe og hjemmebakst på verandaen og legge pengene i kassa.
When we were there it was Trust Cafe 'where we could help us selves with coffee and home baking on the porch and put money in the till.

Og butikk er det også på øya. Dette er den gamle butikken, men for et par år siden ble det bygd ny butikk like ved, men den har jeg ikke bilde av. Da jeg var barn var det forresten 4 matbutikker, eller de var vel mer landhandlerier med utvalg av litt av hvert.

And there is also a grocer’s shop on the island. This is the old shop, a few years ago they built a new shop close to this, but I don’t have a photo of the new one. When I was a child, there were 4 grocer's shops, or they were more like general stores.

Sandøykilen, det er her butikken ligger.

The Sandøy bay where the shop is.

Øytangen

Ut mot havet på yttersiden av øya.

To the open ocean at the outer side of the island.

Haven med noen av de eldste husa.

Det er en flott øy å ha vokst opp på, og fint å se at nye generasjoner kommer til og at det er en levende øy. Skulle noen ha lyst til å lese mer om denne perlen av en øy har den egen hjemmeside Der kan en også se bilder av hvert eneste hus på øya.

Haven, with some of the oldest hoses on the island.

It is a great island to have grown up on, and nice to see that new generations are coming and that it is a living society. Should anyone be interested in reading more about this gem of an island it has it's own homepage. Where you can also see photos of every house on the island.

2010-02-04T12:42:00.000-08:00

TVEDESTRAND var min barndoms by. Jeg bodde på en av øyene utenfor, men Tvedestrand var byen vår. Det er en idyllisk liten by på Sørlandet med trange gater og hvitmalte hus. Bildene her ble tatt for noen år siden, men minnene er fra min barndom.

TVEDESTRAND was my childhood town. I lived on an island outside, but Tvedestrand was our town. It is an idyllic small town in Southern Norway, with its narrow streets and white houses. The pictures here were taken a few years ago, but the memories are from my childhood.

Hovedgata slynger seg mellom de hvite husene. I min barndom var det to kafe’er vegg i vegg, Arntzen og Skår. Når vi skulle på bytur kom vi med rutebåten Søgne halv ni om morgenen og retur var halv to. Så det ble ofte til et besøk på hver av kafe’ene i løpet av dagen.

The Main Street winds its way between the white houses. In my childhood there were two cafe’s side by side, Arntzen and Skår. When we went to town we arrived with the steamer Søgne half past eight in the morning and return was half past one. So it was often time for a visit to each of the two cafe’s during the day

Strykejernet blir det sagt er Norges smaleste hus. Det er et hus med form, ja, som et strykejern, smalt i den ene enden. Og det har direkte inngang fra bakkenivå til tre etasjer fra Kirkekleiva.

The building Strykejernet – the Iron- is said to be Norway's narrowest house. It is a house with a form, yes, as an iron, narrow at one end. And it has direct access from ground level to three floors from the street Kirkekleiva.

Men det er ikke bare hvite hus – Bonzo var kanskje ikke det vakreste huset i byen, men du verden hvor mye godt den inneholdt! Der var det kiosk med mange fristelser for et barn. Navnet og logoen er beholdt, men her ser det ut til å ha blitt keramikkutsalg.

But there is not only white houses - Bonzo was perhaps not the most beautiful house in town, but inside there was all kind of wonderful candies! There were many temptations for a child. Name and logo are retained, but now it seems to have been a pottery shop.

Disse bildene var fra øvre bydel. På vei ned mot bryggene ligger dette idylliske huset, og legg merke til den fine smijernskatten. Jeg kunne aldri gå forbi den uten å klappe den. Hmm…. Det kunne jeg visst ikke nå heller :)

These pictures were from the upper district. On the way down to the pier we pass this beautiful house, and notice the beautiful iron cat. I could never pass it without stroke the cat. Hmm .... It looks like I couldn’t now either :)

Videre kunne en gå snarveien ned trappene, mente det het Møllebakken, men ser på kartet at det heter Kvernhusbakken, vel nesten det samme…..

Then we could go a shortcut, down the stairs at Kvernhusbakken.

Eller en kunne gå videre ned Hulgata.

Or one could go further down the street Hulgata.

På høyre side av bildet her er det en grønnmalt kjelleretasje hvor en kan skimte to små vinduer ut mot gata, og en dør. Der var den fineste butikken i byen – Kjellerbutikken! Det var en lekebutikk, og selv om den var liten var det en eventyrverden. Jeg lå på kne utenfor på gata og titta i vinduene. For vi gikk jo ikke i lekebutikken hver gang vi var i byen, det måtte jo være for at vi skulle kjøpe noe. Det var forresten en leketøysavdeling i glassmagasinet også. On the right side of the picture there is a green-painted basement where one can almost see two small windows facing the street, and a door. There was the best shop in town – the Cellar shop! It was a toy store, and although it was small it was a fairytale world. I knelt outside in the street and looked in the windows. For we did not go in the toy store every time we were in town, only when we should buy something.

Nederst kommer vi til baker Broms. Ser at den fremdeles har det gamle navnet. Der husker jeg at det var veldig gamle og skjeve gulv. Og i bygningen til venstre kan jeg huske det var skomaker.

At the bottom of the street we came to the baker Broms. I see that it still has the old name. There, I remember it was very old and crooked floors. And in the building to the left, I remember there was a shoemaker.

Det gamle Rådhuset ligger på brygga, tror det brukes til kulturarrangement.

The old town hall is located on the pier, I think it is used for cultural events.

Jeg fant ut at jeg hadde lite bilder fra selve bryggeområdet. Der hvor det nå er bygget trebrygge utenfor, brukte vi å legge til båten vår når vi var på bytur om sommeren.

I found out that I had few pictures from the pier area. Where there is now built a wood pier outside, we used to put our boat when we were in town in the summer.

Jeg har lånt et bilde fra Tvedestrand info som viser byen sett fra sjøen. I have borrowed a picture from Tvedestrand info that shows the city as seen from the sea.

Mye er forandret siden min barndom på 60 tallet, selv om de fleste bygningene står som før. Nå er Tvedestrand blitt Bokbyen ved Skagerak og i mange av de gamle butikklokalene er det nå bokantikvariater.

Much has changed since my childhood in the 60's, even though most of the buildings are as before. Now Tvedestrand has been The Book Town by Skagerrak and in many of the old stores there are now second hand bookshops.

JULENOSTALGI / CHRISTMAS NOSTALGIC

2009-12-23T12:45:00.000-08:00

Jul er også tid for nostalgi. Mye av julepynten er gammel og bringer minner om barndom og tider som var.
Christmas is also time for being nostalgic. Many of the Christmas ornaments and decorations are old and brings memories from the childhood .

Denne julekulen er fra min barndom. Det er en enkel kule i plast med en papirengel inni. Men for meg var det den fineste kulen. Mine to brødre hadde hver sin med nisse inni.
This ornament is from my childhood. It is a simple ball of plastic with a paper angel in it. But for me it was the most beautiful ornament. My two brothers had one each with a santa inside.

Denne fuglen er fra min manns barndom. Den har mistet halefjærene men må være med på juletreet likevel. Denne typen fugler var veldig vanlig julepynt, vi hadde en hjemme også, tror jeg.
This bird is from my husbands childhood. It has lost it's tail feathers but has to be on the Christmas tree. This kind of birds were very common and we had in my childhoods home too.

Denne nissen har jeg hatt fra jeg var barn. Jeg syntes den hadde et så snilt uttrykk i ansiktet og lignet på bestefaren min så jeg kalte den bestefarsnissen.
This Santa I had since I was a child. I thought it had such a friendly look in it's face and looked like my grandfather, so I called it grandfather Santa.

Gamle oppskrifter fra skattekisten min/ Old patterns from my treasurebox

2009-11-26T09:08:00.000-08:00

Dette er bilder av mine eldste håndarbeidshefter med dukkeklær som jeg har arvet etter moren min. Det første er fra 1954, det året jeg ble født. Etter to gutter kom jeg, ei jente så da begynte nok mamma og tenke på dukkeklær. Heftene er fra ukebladet Alle Kvinner. I dette første heftet var det et mønsterark til de sydde klærne som man kunne få kjøpt for kr. 2,20.

I will share with you pictures of my oldest doll clothes patterns which are a heir from my mother. The first is from 1954, the year when I was born. After two boys came a girl, me, so then my mother must have started to think on doll clothes. The booklets are from the week magazine Alle Kvinner ( All Women). In this first booklet you could buy a set with patterns for the sewn clothes for Norwegian kr. 2.20.

Det neste heftet er fra 1955. Der står det blant annet: "Vi kan betro Dem at det er litt av en finansoperasjon å sy dukkeklær selv også, for skal de kjøpes ferdige, er de utrolig dyre." Det stemmer vel kanskje ennå selv om vi ikke lengre skriver "Dem" med stor bokstav. Det var litt mer høytidelig språk den gangen, selv i oppskriftshefter.

The next booklet is from 1955. Some they say is: " We can tell You in confidence that it is quite of a financial transaction to sew your doll clothes too, because if they shall be bought , they are incredible expensive. " I think that may still be true, even if we don't write "You" with big letter any more. The Norwegian language was much more ceremonious at that time, even in pattern booklets.

Det siste heftet er fra 1956, så jeg antar at de har kommet en gang i året.

Oppskriftene i dette siste heftet var premierte oppskrifter fra en konkurranse som het Alle Pikers strikkekonkurranse.

The last booklet is from 1956, so I belive they may have come once a year. The patterns this year were the winners from a competition called All Girl's knitting competition.

Gjett om jeg elsket å sitte å titte på disse heftene da jeg var liten! Mamma strikket noen dukkeklær til meg, men kan ikke huske hun sydde noen. Men hun hadde en venninne som var flink til å sy og en gang hadde mamma lånt bort dukken min til henne for hun skulle ta mål av den og sy klær til den. Jeg husker jeg var så oppgitt for jeg kunne ikke finne dukka mi. Klærne skulle jo være en overraskelse til meg så jeg visste ikke om det. Da jeg fikk gaven med alle dukkeklærne skjønte jeg hvorfor jeg ikke fant dukka den dagen :)

Guess if I loved to look at these booklets when I was a child! My mother knitted some doll clothes to me, but I can't remember she sewed any. But she had a friend that was good to sew and once my mother had lend my doll to her so she could measure it and sew some clothes for it. I remember I was so upset because I couldn't find my doll. The clothes should be a surprise for me so I didn't know about it. When I got the gift with all the doll clothes I realized why I couldn't find the doll that day :)

2009-11-23T08:58:00.000-08:00

Dette er mine gamle papirdukker. De er veldig slitt, jeg elsket å leke med papirdukker. Senere har mine nieser også lekt med dem, så de er nesten utslitt og mangler noen armer og ben! Den beste gaven jeg kunne få var et ark med papirdukker til å klippe ut. Jeg hadde 16 slike papirdukker. Her er et bilde av "storfamilien". Jeg hadde også omtrent like mange klippet ut fra ukebladene, da ble de først limt opp på papp og så klippet ut.

This is my old paper dolls. They are almost worn out, I loved playing with paper dolls. Later my nieces also played with them so they are very worn and missing some arms and legs! The best gift I could get was paper dolls to cut out. I had 16 such paper dolls. Here is a picture of the big family. I also had almost the same numbers of paper dolls cut out from magazines, they were first glued to thicker paper and then cut out.

Denne dukken heter Sjalus. Fint navn? Han er oppkalt etter prins Charles. Det var slik jeg som 5 åring oppfattet og skrev Charles !
This doll's name is Sjalus. Nice name? He got his name from prince Charles. This was how I as a 5 year old heard and wrote Charles!

Her er det flere av papir dukkene mine.
Here is more of my paper dolls.

CRISP COOKIES

2009-11-21T22:56:00.000-08:00

I går bakte jeg førjulskaker. De heter Crisp Cookies. Moren min brukte å bake dem og hun kalte dem Mannfolk kaker. Faren min var ikke noe særlig glad i kaker, men disse likte han. Og de var også populære til en kaffekopp når noen av pappas fettere eller tremenninger stakk inom. Derfor fikk de navnet Mannfolk kaker. Jeg har også en teori om hvor oppskriften kom fra, det er en gammel oppskrift og den har jo opprinnelig engelsk navn. Mine besteforeldre bodde som mange andre fra den lille øya vår noen år i New York på begynnelsen av 1900 tallet. Så kanskje min bestemor hadde med seg oppskriften da hun kom tilbake? Men om denne teorien er bare min fantasi vet jeg ikke. Det er desverre ikke noen å spørre. Disse kakene har også en annen historie, på 60 tallet sendte moren min inn denne oppskriften til Mor Hubro, en oppskriftside i Norsk Ukeblad og fikk den på trykk, og fikk 25 kr tror jeg det var. For noen få år siden så jeg igjen oppskriften i et annet ukeblad med en side hvor en kunne sende inn oppskrifter. Og innsenderen skrev at hun trodde oppskriften hadde stått i et ukeblad på 60 tallet! Så det er kaker med mange minner og mye historie. Og oppskriften den kommer her:

CRISP COOKIES
1 kopp smør
1 ts vaniljesukker
1/4 ts salt
2 kopper farin
1 1/4 kopp store havregryn
2 egg.
Rør alt dette sammen. Tilsett så
1 kopp rosiner
1 kopp kokosmasse
2 kopper hvetemel
2 ts bakepulver
1/2 ts natron.
Rør alt og sett med ts på bakepapirkledt plate. Beregn god plass, de flyter litt ut. Stek ved 180 grader i 10-12 minutter.

Yesterday I baked cookies for the time before Christmas. They are called Crisp Cookies. My mother used to bake them and she called them Men cookies. My father didn't like cakes or cookies much, but these cookies he liked. And they were also popular with a cup of coffee when my father's cousins (male) or second cousins dropped by. Therefor they got the name Men cookies. I also have a theory about where the recipe came from, it is an old recipe and the original name is English. My grandparents lived, like many others from our little island, in New York for some years at the early 1900. So maybe my grandmother brought the recipe with her when she came back to Norway? But if this theory is only my fantasy I don't know. And there is no one left to ask.There is also another story about these cookies. At the 60's my mother sent the recipe to a weekly magazine which had a page for recipes from the readers. She got her recipe printed and got 25 Nkr paid for it! Some few years ago I saw the recipe in another magazine with this kind of page. And the contributor wrote that she thought the recipe came from a magazine back to the 60's! So for me it is cookies with many memories and histories.
And here is the recipe:
CRISP COOKIES
1 cup butter
1 teaspoon vanilla sugar
1/4 teaspoon salt
2 cups sugar
1 1/4 cup slow cook rolled oats
2 eggs
Mix all this. Then add
1 cup raisins
1cup shredded coconut
2 cups flour
2 teaspoons baking powder
1/2 teaspoon baking soda
Mix all well and drop by spoonfuls onto ungreased baking sheets. Allow good space between them.
Bake for 10 to 12 minutes in the preheated oven, 180 Celsius degrees.

ENGLER I DYPVÅG KIRKE / ANGELS IN DYPVÅG CHURCH

2009-10-23T07:10:00.000-07:00

I min barndoms kirke, Dypvåg kirke, var det mange ENGLER i taket. Da jeg var tilbake i den kirken for et par år siden oppdaget jeg noe rart. I taket var der malt fire store engler, og ellers rundt i taket var det malt skyer. Men – i min barndoms kirke var det da fullt av små engler innimellom skyene? De må bare ha vært synlige med barneøyne......

In my childhood’s church , Dypvåg church, there was many ANGELS in the ceiling. When I was back visiting that church some years ago I found out something strange. In the ceiling there was painted four big angels, and around there were clouds. But that is not what I remember – in my childhood’s church there was many small angels among the cloudes! They must only have been visible for children’s eyes......

Her er det mange flotte bilder fra Dypvåg kirke.
Here there are many beautiful pictures from Dypvåg church

Dukkene Anne Marit og Lollosita / My dolls Anne Marit and Lollosita

2009-10-17T09:16:00.000-07:00

Annedokka mi, Anne Marit, er her ny og fin. Legg også merke til den fine stolen hun sitter i.
My doll Anne Marit is here new and beautiful. Also notice the nice little chair.

Men mange års kjærlig og ivrig lek setter sine spor, jeg mener at den ikke var så sliten da jeg slutta å leke med den. Jeg var en forsiktig og omtenksom dukkemor, men den har nok også blitt lekt med av neste generasjon, mine barn og mine tantebarn. Klærne var det også veldig lite igjen av.

But many years loving playing makes lasting impressions, I can't remember she was that worn out when I stopped playing with her. I was a very caring and careful doll mother, but later my children and my nieces also played with her. The doll clothes there was also very little left of.

Den andre dokka mi var en sydlansk skjønnhet som het Lollosita og kom helt fra Las Palmas. Husk at dette var lenge før det var vanlig å dra på sydenturer, så hun var eksotisk. Faren min var sjømann og denne dokka ble kjøpt da hvalfangstbåten Thorshammer var på hjemvei fra hvalfangstsesongen i Sydishavet. Den kunne gå når man skjøv den forover med en spesiell teknikk, og snudde samtidig hodet fram og tilbake til hver side. Jeg har ikke noe bilde av henne fra hennes vakre ungdomsdager. Originalkjolen er utslitt for lenge siden og den kjolen hun har på nå har vært min kjole da jeg var baby.
My other doll was a southern beauty named Lollosita and came all the way from Las Palmas. This was long before it was common to go on vacation to the southern countries so she was very exotic. My father was a sailor and this doll was bought when the whalingship Thorshammer was on its way home after the whaling season in the Antarctic ocean was over. She could walk when you pushed her forward with a special technique, and she also turned her head from one side to another. I don't have any photo of her from when she was young and beautiful. Her original dress is worn out long time ago and the dress she is wearing now was my dress when I was a baby.

Gamle oppskrifter fra skattekisten min/ Old patterns from my treasurebox

2009-08-07T10:34:00.000-07:00

Jeg fikk lyst til å dele med dere bilder av mine eldste håndarbeidshefter med dukkeklær som jeg har arvet etter moren min. Det første er fra 1954, det året jeg ble født. Etter to gutter kom jeg, ei jente så da begynte nok mamma og tenke på dukkeklær. Heftene er fra ukebladet Alle Kvinner. I dette første heftet var det et mønsterark til de sydde klærne som man kunne få kjøpt for kr. 2,20.
I will share with you pictures of my oldest doll clothes patterns which are a heir from my mother. The first is from 1954, the year when I was born. After two boys came a girl, me, so then my mother must have started to think on doll clothes. The booklets are from the week magazine Alle Kvinner ( All Women). In this first booklet you could buy a set with patterns for the sewn clothes for Norwegian kr. 2.20.
Det neste heftet er fra 1955. Der står det blant annet: "Vi kan betro Dem at det er litt av en finansoperasjon å sy dukkeklær selv også, for skal de kjøpes ferdige, er de utrolig dyre." Det stemmer vel kanskje ennå selv om vi ikke lengre skriver "Dem" med stor bokstav. Det var litt mer høytidelig språk den gangen, selv i oppskriftshefter.
The next booklet is from 1955. Some they say is: " We can tell You in confidence that it is quite of a financial transaction to sew your doll clothes too, because if they shall be bought , they are incredible expensive. " I think that may still be true, even if we don't write "You" with big letter any more. The Norwegian language was much more ceremonious at that time, even in pattern booklets.
Det siste heftet er fra 1956, så jeg antar at de har kommet en gang i året.
The last booklet is from 1956, so I belive they may have come once a year.
Disse oppskriftene var premierte oppskrifter fra en konkurranse som het Alle Pikers strikkekonkurranse.
These patterns were the winners from a competition called All Girl's knitting competition.
Gjett om jeg elsket å sitte å titte på disse heftene da jeg var liten! Mamma strikket noen dukkeklær til meg, men kan ikke huske hun sydde noen. Men hun hadde en venninne som var flink til å sy og en gang hadde mamma lånt bort dukken min til henne for hun skulle ta mål av den og sy klær til den. Jeg husker jeg var så oppgitt for jeg kunne ikke finne dukka mi, det skulle jo være en overraskelse til meg så jeg visste ikke om det. Da jeg fikk gaven med alle dukkeklærne skjønte jeg hvorfor jeg ikke fant dukka den dagen :) Her er forresten et bilde av meg og dukka da den var ny og fin og jeg var 4-5 år. Det var en Anne-dukke som var så populær på den tida. Min het Anne-Marit.

Guess if I loved to look at these booklets when I was a child! My mother knitted some doll clothes to me, but I can't remember she sewed any. But she had a friend that was good to sew and once my mother had lend my doll to her so she could measure it and sew some clothes for it. I remember I was so upset because I couldn't find my doll, it should be a surprise for me so I didn't know about it. When I got the gift with all the doll clothes I realized why I couldn't find the doll that day :) And here is a picture of me and my doll when she was nice and new and I was 4-5 years old. It was an Anne doll which was very popular in Norway at that time. I called my doll Anne-Marit.

BARNDOMSHJEM / MY CHILDHOOD'S HOME

2009-06-17T14:09:00.000-07:00

Jeg har lyst til å dele noen bilder fra det vakre stedet hvor jeg vokste opp. Barndomshjemmet mitt ligger i Bastvika på Vestre Sandøya, en liten idyllisk øy utenfor Tvedestrand. Nå er det brødrene mine som har huset som feriested. For et par uker siden feiret den ene broren min 60 årsdagen sin der sammen med oss søskna og noen av søskenbarna våre. Det var en vakker dag og veldig koselig å være sammen med familien og friske opp gamle minner.
I wanted to share some photos from the beautiful place where I lived as a child and grew up. My childhood's home is at Vestre Sandøya, a small idyllic island close to Tvedestrand. Now my brothers have the house as a summer home. A couple of weeks ago one of my brothers celebrated his 60years birthday there. It was a beautiful day and very nice to be with some of our cousins and talk about good old days.

Navnet mitt MARIT JOHANNE/ My name MARIT JOHANNE

2009-05-24T04:32:00.000-07:00

Jeg har et navn som mange andre også har, Marit var blant de mest populære navnene på 50 tallet. Så på en statistikk at vi er ca 29000 med det navnet i Norge. Ofte ser jeg navnet mitt blant andres kommentarer og tenker at jeg har visst lagt inn kommentar allerede her , men så er det en av mine navnesøstre :-) Jeg har også brukt Majoma som nicknavn og kunne bruke det, men har lyst til å bruke mitt eget navn. Og siden jeg faktisk har to navn vil jeg begynne å bruke begge navnene mine som signatur, Marit Johanne. Jeg er oppkalt etter mine to bestemødre, Martha og Anne Johanne. På den tiden jeg ble født var både Martha og Johanne litt gammeldagse navn. Jeg er blitt fortalt at etter litt diskusjon ble Martha modernisert til Marit da jeg skulle døpes. Når jeg først snakker om navn kan jeg også fortelle at Marit betyr Perle, og Johanne betyr Gud er nådig. Og pussig nok er navnedagen for Marit 20. juli, og for Johanne 21. juli. Og til sammenligning kan jeg også fortelle at Johanne er vi bare 4700 som heter. Hvis dere har lyst til å vite mer om navnene deres kan dere lese om dem på Norske Navn. Så heretter når dere ser Marit Johanne som signatur er det altså meg!
I have a name that many other Norwegians have too, Marit was among the most popular names at the 50's when I was born. A statistics showed that we are about 29000 with that name in Norway. Often I see my name among the comments at other's blogs and think I may already have left a comment, but then it is one of my name sisters :-) I have also used Majoma as nick name and could use that instead, but I want to use my own name. And when I actually have two names I will start to use both my names as my signature, Marit Johanne. I am named after my two grandmothers, Martha and Anne Johanne. At the time when I was born was both those names out-of-date. I have been told that after some discussion was Martha changed to the modern Marit . When I first talk about names I can also tell that Marit means Perle and Johanne means God have mercy. And it is funny that Marit has name day at July 20., and Johanne at July 21.! To make a comparison to Marit I can tell that we are 4700 with the name Johanne. You can read about Norwegian names here, but in Norwegian :) So from now on when you see the signature Marit Johanne it is me!