SNØVINTEREN 1954

Vinteren 1954 var en snørik vinter på Sørlandet som ble husket av alle. Min historie begynte midt i denne snøvinteren. Jeg har tittet i Agderpostens arkiv for å se om jeg kunne finne ut litt mer om det enn den historien jeg har hørt. For i min historie er jo jeg midtpunktet, og selv om jeg som barn nok trodde at det var det som var det viktigste som skjedde, forstår jeg jo nå at det var snøen og været som gjorde min ankomst spesiell.  

Etter det jeg har lest begynte det voldsomme snøværet torsdag 25. februar og snøen fortsatte å lave ned  hele helgen. På disse dagene kom det ca. 1 meter med snø, og med snøen som var fra før ble det ca 1,5m snø. Det var også sterk vind så det dannet seg høye fonner mange steder.  I avisa lørdag 27. februar står det at Tvedestrand var fullstendig isolert. All trafikk var lammet av snøen, ingen biler kom inn til byen og ingen ut. Sjøveien klarte ”Dypvåg” å holde ruta til Tvedestrand. Men  ”Søgne” måtte gi opp ruta til Arendal 27. februar. Da fikk de motorstopp på grunn av is som kom inn i kjølevannsinntaket.  Fra da av kjørte ”Søgne” og ”Dypvåg” sammen i kampen mot isen.

Fredag 26. februar -På Sandøya var veiene fulle av snø og hesten måtte gi opp brøytingen. Folk hadde full jobb med å skuffe snø. Issørpa i Hagefjorden var over en fot tykk og seig som sirup. Og drivisen stuet seg opp ute fra sjøen.

Tirsdag 2. mars

 Veiene på Sandøya var fullstendig igjensnødd, det nyttet ikke ta seg fram til fots, folk måtte ta frem skiene. Verken ”Søgne” eller ”Dypvåg” hadde klart å ta seg fram til Sandøya på grunn av havisen som stengte Hagefjorden. Det står at flere steder lå gamle folk syke og trengte legehjelp, men på grunn av isen hadde det ikke vært mulig å få fram lege.   

Det ser ut som ”Dypvåg” og ”Søgne” klarte å ta seg fram gjennom isen 4. mars.

Det går igjen i de forskjellige avisreportasjene at et stort dugnadsarbeid  måtte til for å få veier åpne igjen. Også der de hadde nye og etter den tidens moderne brøytemaskiner ble den store snømengden i meste laget og gammeldags måking måtte til.

 

Her er mamma og brødrene mine i snøen. Eneste spor av meg er klesvasken på snora i bakgrunnen :)

Det var nok ikke bare enkelt for mamma som bodde ute på Sandøya og ventet meg som skulle bli født i februar. Øya er ikke landfast og man må med båt til fastlandet. Vinterstid kunne denne reisen være lunefull. Pappa var sjømann og arbeidet som radartekniker på hvalfangst og var borte hele vinteren. Så hun dro  til familien som bodde i Austre Moland litt i forveien for forventet nedkomst.  Min eldste bror Rolf var 7 år og begynt på skolen, derfor var han og min andre bror Torjus på 5 år igjen hjemme på Sandøya.  En fjern slektning som het Målfrid  var og tok godt vare på dem mens mamma var borte. Rolf fortalte en gang om et gammelt brev han hadde funnet som de hadde skrevet til mamma hvor jeg ble omtalt som Bitteliten. Så det tyder jo på at hun var borte en stund.  Jeg ble født på sykehuset i Arendal 18. februar . Den dagen jeg og mamma skulle komme hjem var det snøstorm. Vi skulle komme til øya med  rutebåten MS Søgne. Mine storebrødre møtte tidlig opp på ”Damp”, brygga i Sandøykilen.  De satt i snøværet og ventet og ventet på båten. Men på grunn av uværet  og issørpa var båten flere timer forsinket så det ble en lang og kald ventetid. Omsider kom da båten, men de fikk ikke se stort av sin lillesøster. Der hadde de sittet og ventet og frosset i mange timer, men mor og barn ble raskt tatt hånd om av gode naboer og brakt trygt hjem til Bastvika. På veien til Bastvika passerte vi huset til nabo Elin, og hun hadde satt ut et flagg i snøen som velkomst.

 

På 50 årsdagen min fikk jeg et avisutklipp av Rolf fra Agderposten under vignetten for 50 år siden. Etter det som sto der måtte den dagen jeg kom hjem ha vært en av de siste dagene  Søgne klarte å ta seg fram til Sandøya før havisen la seg og rutebåtene måtte gi opp.     Så det var nok en litt dramatisk hjemreise i snøstormen.

Dette er en historie jeg naturlig nok ikke husker selv, men som jeg likte veldig godt å høre  i min barndom.  Vinteren 1954 var en vinter som folk stadig refererte til når det var snakk om snø, så jeg var nok litt stolt av å ha blitt født midt oppe i den historiske vinteren.

 Bilde av meg selv fra vinteren har jeg ikke, det var blitt sommer på dette bildet. så det så da ut til at snøen ble borte igjen til slutt! 

Nå har jeg presentert byen  fra min barndom, Tvedestrand, og øya mi, Vestre Sandøya. Og det første jeg forbinder med W er etternavnet mitt fra min barndom. Så jeg tenkte jeg ville fortsette min lille nostalgi reise. Denne gangen med gamle bilder som faren min har tatt. Disse bildene er fra ca. 1956-1958.

Now I have introduced you  to my town from my childhood, Tvedestrand, and my  island, Vestre Sandøya. And the first thing I associate with W is my family name from my childhood. So I thought I would continue my little nostalgia trip. With old photos my father has taken this time. These pictures are from ca. 1956-1958.

La meg få presentere lille frk. Werner!

Let me introduce little miss Werner!

 

 

På Sandøya må man selvfølgelig bake sandkaker, og badeliv var det mye av når en bor rett ved sjøen.
Vi hadde også denne lille flatbunnede robåten, Koggen, som vi hadde veldig mye glede av. Jeg lærte tidlig å ro!

On Sandøya you must naturally bake sand cakes, and swimming was there a lot of when you live right by the sea. We also had this little  rowboat, Koggen, wich we had very much fun with. I learned to row early!

Her har jeg pyntet meg! Den lille hatten er rød og den har jeg enda! Foldeskjørt og hvit sløyfe i håret hørte med.
Here, I am dressed up! The little hat is red and I still have it! Pleated skirt and a white ribbon in my hair belonged to the outfit.

Helt i høyre hjørne av dette bildet står jeg og ser på 17. mai toget i 1959, hatten på da også :)

In the right corner of this picture I stand and look at the 17. May procession  in 1959, with the hat on there too :)

Og her er søsknene Werner.
And here is the siblings Werner.

Til slutt et bilde jeg syns er veldig koselig,  mor og datter Werner på søndagstur. Faren min var alltid bak kamera, så han ble ikke så ofte med på bildene :)
Finally, a picture I think is very nice, mother and daughter Werner on a Sunday trip. My father was always behind the camera, so he was not  often to see on the pictures :) 

Dette meget personlige innlegg på bokstaven W var mitt bidrag i ABC i ord og bilder denne uken. Her  kan du se hva andre har funnet på.

 This very personal blog with the letter W was my contribution to the ABC in words and pictures this week. Here you can see what others have written.