SNØVINTEREN 1954

Vinteren 1954 var en snørik vinter på Sørlandet som ble husket av alle. Min historie begynte midt i denne snøvinteren. Jeg har tittet i Agderpostens arkiv for å se om jeg kunne finne ut litt mer om det enn den historien jeg har hørt. For i min historie er jo jeg midtpunktet, og selv om jeg som barn nok trodde at det var det som var det viktigste som skjedde, forstår jeg jo nå at det var snøen og været som gjorde min ankomst spesiell.  

Etter det jeg har lest begynte det voldsomme snøværet torsdag 25. februar og snøen fortsatte å lave ned  hele helgen. På disse dagene kom det ca. 1 meter med snø, og med snøen som var fra før ble det ca 1,5m snø. Det var også sterk vind så det dannet seg høye fonner mange steder.  I avisa lørdag 27. februar står det at Tvedestrand var fullstendig isolert. All trafikk var lammet av snøen, ingen biler kom inn til byen og ingen ut. Sjøveien klarte ”Dypvåg” å holde ruta til Tvedestrand. Men  ”Søgne” måtte gi opp ruta til Arendal 27. februar. Da fikk de motorstopp på grunn av is som kom inn i kjølevannsinntaket.  Fra da av kjørte ”Søgne” og ”Dypvåg” sammen i kampen mot isen.

Fredag 26. februar -På Sandøya var veiene fulle av snø og hesten måtte gi opp brøytingen. Folk hadde full jobb med å skuffe snø. Issørpa i Hagefjorden var over en fot tykk og seig som sirup. Og drivisen stuet seg opp ute fra sjøen.

Tirsdag 2. mars

 Veiene på Sandøya var fullstendig igjensnødd, det nyttet ikke ta seg fram til fots, folk måtte ta frem skiene. Verken ”Søgne” eller ”Dypvåg” hadde klart å ta seg fram til Sandøya på grunn av havisen som stengte Hagefjorden. Det står at flere steder lå gamle folk syke og trengte legehjelp, men på grunn av isen hadde det ikke vært mulig å få fram lege.   

Det ser ut som ”Dypvåg” og ”Søgne” klarte å ta seg fram gjennom isen 4. mars.

Det går igjen i de forskjellige avisreportasjene at et stort dugnadsarbeid  måtte til for å få veier åpne igjen. Også der de hadde nye og etter den tidens moderne brøytemaskiner ble den store snømengden i meste laget og gammeldags måking måtte til.

 

Her er mamma og brødrene mine i snøen. Eneste spor av meg er klesvasken på snora i bakgrunnen :)

Det var nok ikke bare enkelt for mamma som bodde ute på Sandøya og ventet meg som skulle bli født i februar. Øya er ikke landfast og man må med båt til fastlandet. Vinterstid kunne denne reisen være lunefull. Pappa var sjømann og arbeidet som radartekniker på hvalfangst og var borte hele vinteren. Så hun dro  til familien som bodde i Austre Moland litt i forveien for forventet nedkomst.  Min eldste bror Rolf var 7 år og begynt på skolen, derfor var han og min andre bror Torjus på 5 år igjen hjemme på Sandøya.  En fjern slektning som het Målfrid  var og tok godt vare på dem mens mamma var borte. Rolf fortalte en gang om et gammelt brev han hadde funnet som de hadde skrevet til mamma hvor jeg ble omtalt som Bitteliten. Så det tyder jo på at hun var borte en stund.  Jeg ble født på sykehuset i Arendal 18. februar . Den dagen jeg og mamma skulle komme hjem var det snøstorm. Vi skulle komme til øya med  rutebåten MS Søgne. Mine storebrødre møtte tidlig opp på ”Damp”, brygga i Sandøykilen.  De satt i snøværet og ventet og ventet på båten. Men på grunn av uværet  og issørpa var båten flere timer forsinket så det ble en lang og kald ventetid. Omsider kom da båten, men de fikk ikke se stort av sin lillesøster. Der hadde de sittet og ventet og frosset i mange timer, men mor og barn ble raskt tatt hånd om av gode naboer og brakt trygt hjem til Bastvika. På veien til Bastvika passerte vi huset til nabo Elin, og hun hadde satt ut et flagg i snøen som velkomst.

 

På 50 årsdagen min fikk jeg et avisutklipp av Rolf fra Agderposten under vignetten for 50 år siden. Etter det som sto der måtte den dagen jeg kom hjem ha vært en av de siste dagene  Søgne klarte å ta seg fram til Sandøya før havisen la seg og rutebåtene måtte gi opp.     Så det var nok en litt dramatisk hjemreise i snøstormen.

Dette er en historie jeg naturlig nok ikke husker selv, men som jeg likte veldig godt å høre  i min barndom.  Vinteren 1954 var en vinter som folk stadig refererte til når det var snakk om snø, så jeg var nok litt stolt av å ha blitt født midt oppe i den historiske vinteren.

 Bilde av meg selv fra vinteren har jeg ikke, det var blitt sommer på dette bildet. så det så da ut til at snøen ble borte igjen til slutt! 

ÆRLIGHETSBUTIKK

 På et besøk på Sandøya i august 2005 kom  vi over denne lille butikken i veikanten med nydelige strikkevarer til salgs.

 On a visit at  my childhods island Sandøya , in August 2005, we came across this little shop by the roadside with beautiful knitwear for sale.

Og dette må vel være toppen av å stole på folks ÆRLIGHET! Dette var i august 2005, da de fleste feriegjestene var dratt og det var stort sett øyas egne som ferdedes langs veiene, så om det ville vært gjort i høysesongen på sommeren vet jeg ikke.
And this must surely be top of relying on people's honesty (ærlighet)! It says: "Selfservice today! By purchase : Write a note and put in our mailbox. Pay later or to bank account......" This was in August 2005 when most of the summerholiday people had left and it was mostly people belonging to the island along the roads. So if it would have been done in the high season of summer, I do not know.

Vestre Sandøya

   VESTRE SANDØYA

I dag vil jeg presentere dere for min barndoms øy,Vestre Sandøya. Den ligger på Sørlandet utenfor Tvedestrand.   Der vokste jeg opp og bodde til jeg flytta hjemmefra for å gå videre på skole  da jeg var 16 år. På den tida var øya truet av fraflyttningsspøkelset.  Fra gammelt av var de fleste menn på øya sjøfolk, og kvinnene var hjemme og tok hånd om det meste. Etter hvert som det ble mindre av sjøfart begynte folk å flytte fra øya for å arbeide andre steder. Så på 70 tallet snudde trenden og det begynte å flytte nye til øya.

 

Today I will introduce you to my childhood’s island, Vestre  Sandøya. It is located outside of Tvedestrand. I grew up there and lived there until I moved from home to go further in school when I was 16 years. At that time the island were threatened to be depopulated. From ancient times, most of the men on the island were seamen, and the women took care of all at home. When time changed and here was less of shipping, the people began to move from the island to work elsewhere. Then at the 70’s the trend reversed and it began to move new people to the island .

Dette bildet er fra Bekksanden, vår bittelille badestrand  like ved hjemmet  vårt. This picture is from Bekksanden, the tiny little beach where we were swimming, close to our home.

I dag er Vestre Sandøya et levende og aktivt lite samfunn. Den er uten broforbindelse, men med rutebåt og taxi båt. Og de fleste som bor der har selvfølgelig også sine egne båter.    Omtrent 200 mennesker bor der fast nå hele året. Om sommeren er det et populært feriested og tallet kommer nok da opp i et par tusen.

Today, Vestre  Sandøya is a vibrant and active small community. It is without a bridge connection, but by ferry and taxi boat. And those who live there have of course their own boats. Approximately 200 people live there permanently now. In summer it is a popular summer resort  and the number of people comes then up in 2000.                                                                                                                                                        

Det er smale idylliske veier.  Og nesten bilfritt, butikken har en bil for varekjøring. Man kan også påtreffe traktor og mopeder.  Men sykler er det mest vanlige framkomstmiddel.It is narrow and picturesque roads. And almost car-free.The store has a car and you can also meet tractors and mopeds. But bikes are the most common way of transportation.

Midt på øya ligger skolen. Nå er det skole der for 1. til 4. klassetrinn. Skolen har klart å overleve selv om den har vært helt nede i 2 elever et år. I skolebygningen er det også barnehage og SFO.

In the middle of the island is the school. Now is the school for 1 to 4 grade level. The school has managed to survive even if it has been down for 2 students one year. In the school building there is also kindergarten and SFO.

Forsamlingslokalet Kjennhaug ligger også midt på øya. Det er det sosiale samlingspunktet hvor det arrangeres 17. mai feiring, sommerbasar, hummerfest og forskjellige slag arrangement.

The assembly building  Kjennhaug is also in the center of the island. It is the social gathering point where it is held 17 May celebration, summer bazaar, lobster feast, and all kind of gatherings. 

Like ved ligger det gamle bedehuset som nå er ombygd til overnattingssted - Maries gjestehus.

Nearby is also the building that was the old  Christian meeting house.  Now the house has been transformed into accommodation - Marie's guesthouse. 

Da vi var der var det Tillitskafe' hvor vi kunne forsyne oss med kaffe og hjemmebakst på verandaen og legge pengene i kassa. 
When we were there it was Trust Cafe 'where we could help us selves with coffee and home baking on the porch and put money in the till. 

Og butikk er det også på øya. Dette er den gamle butikken, men for et par år siden ble det bygd ny butikk like ved, men den har jeg ikke bilde av. Da jeg var barn var det forresten 4 matbutikker, eller de var vel  mer landhandlerier med utvalg av litt av hvert. 

And there is also a grocer’s shop on the island. This is the old shop, a few years ago they built a new shop close to this, but I don’t have a photo of the new one. When I was a child, there  were  4 grocer's shops, or they were more like general stores.

 

Sandøykilen, det er her butikken ligger.

The Sandøy bay where the shop is.

Øytangen

  

Ut mot havet på yttersiden av øya. 

To the open ocean at the outer side of the island.

Haven  med noen av de eldste husa.

Det er en flott øy å ha vokst opp på, og fint å se at nye generasjoner kommer til og at det er en levende øy. Skulle noen ha lyst til å lese mer om denne perlen av en øy har den egen hjemmeside  Der kan en også se bilder av hvert eneste hus på øya.

Haven, with some of the oldest hoses on the island.

It is a great island to have grown up on, and nice to see that new generations are coming and that it is a living society. Should anyone be interested in reading more about this gem of an island it  has it's own homepage. Where you can  also see photos of every house on the island.

BARNDOMSHJEM / MY CHILDHOOD'S HOME

Jeg  har lyst til å dele noen bilder fra det vakre stedet hvor jeg vokste opp. Barndomshjemmet mitt ligger i Bastvika på Vestre Sandøya, en liten idyllisk øy utenfor Tvedestrand. Nå er det brødrene mine som har huset som feriested. For et par uker siden feiret den ene broren min 60 årsdagen sin der sammen med oss søskna og noen av søskenbarna våre. Det var en vakker dag og veldig koselig å være sammen med familien og friske opp gamle minner.
I wanted to share some photos from the beautiful place where I lived as a child and grew up. My childhood's home is at Vestre Sandøya, a small idyllic island close to Tvedestrand. Now my brothers have the house as a summer home. A couple of weeks ago one of my brothers celebrated his 60years birthday there. It was a beautiful day and very nice to be with some of our cousins and talk about good old days.