SLAGET I LYNGØR 1812

I disse dager er det en stor markering av at det er 200 år siden det sto et stort sjøslag i Lyngør. Det var mellom den dansk-norske og den britiske flåten på Lyngør havn 6.juli 1812. Det dansk/norske skipet Najaden ble senket. Mer om den historien kan leses på siden Slaget i Lyngør.og på  Wikipedia.
Det jeg vil fortelle om er fra 1962 da var det 150 års markering. Da var jeg 8 år.

Da var det også stor ståhei med besøk av Kong Olav. Det var også mange andre "høye" herrer og stor deltakelse fra marinen. These days there is a great celebration of the 200th year since a big battle was fought in Lyngør. It was between the Danish-Norwegian and the British fleet in the harbor Lyngør July 6th 1812. The Danish / Norwegian ship Najaden was sunk. More of  the story can be read on the "Slaget i Lyngør" , and  on Wikipedia.
What I will tell about is from 1962 when I was 8 years old and there was the 150 years celebration.
It was very exciting with the visit of King Olav. There were also many other "high" gentlemen and great participation from the Navy.

Kongeskipet var der og det var masse folk ute i båter, og på Askerøya der minnestøtta står. Legg merke til at den gang var det bare tresjekter. The royal ship "Norge" was there and there was lots of boats and people around. Notice that those days it was only wood boats. 

Det går en ganske smal .vei opp fra brygga til minnestøtta  og der sto det marinesoldater oppstilt langs hele veien. Faren min var en ivrig fotograf og han var rundt og tok bilder overalt. Han moret seg over oppstillingen av  soldatene, det skulle være rette linjer og en viss avstand mellom de to radene. Problemet var at på den smale veien måtte flere av dem nærmest stå med hælene utenfor kanten! It's a pretty narrow road up from the pier to the memorial stone and there stood the marines lined up along the way. My father was an avid photographer and he was around and took pictures everywhere. He amused about the soldiers, it should be straight lines and a certain distance between the two rows. The problem was that on the narrow road had some of them to stand with their heels almost off the edge! 

Så ble kongen og de andre høye herrer fraktet med slupp til brygga. Then the king and the other gentlemen were transported by sloop to the quay

Ved minnestøtta på Askerøya var det en høytidelig minnemarkering med kranspåleggelse. At the memorial stone on Askerøya, there was a solemn ceremony. 

 Selve minnemarkeringen husker ikke jeg så mye av, men jeg husker det var spennende med alle menneskene og alle båtene, og at kongen var der. The ceremony I do not remember much of, but I remember it was very exciting with all people and all the boats, and that the king was there.


DYPVÅG KIRKE

Neste dag var det kongebesøk ved  Dypvåg kirke
med gudstjeneste og kransenedlegging på minnesmerke over de falne fra andre verdenskrig.  En del av skoleungene sto oppstilt med flagg langs veien inn til kirken da kongen gikk forbi. The next day King Olav  visited the  Dypvåg church.
A number of school kids were lined up with flags along the road to the church when the king passed by.











Jeg står her i lyseblå jakke med hvit sløyfe i håret sammen med tre andre jenter fra Sandøya. I am the little girl with  light blue jacket and white ribbon in my hair, I am with three other girls from Sandøya. 

Det var veldig spennende å stå så nærme kongen! It was very exciting to be so close to the King!

Alle bildene er tatt av min far, Harald Werner. All the photos are from my father, Harald Werner.

ROTELOFTET

I september ifjor var jeg en tur i Bastvika og tok en liten roterunde på det gamle roteloftet. Roteloftet var et av lagerommene under skråtaket i 2.etasje. Et annet  slikt rom het Klesloftet. Mamma ville gjerne at vi skulle kalle det Ryddeloftet, men husker at ihvertfall jeg kalte det alltid roteloftet. Der ble ting ryddet bort, noe har vel blitt satt inn  siden også , men det meste av det har stått der siden min barndom.  Appelsinkasser den gangen var solide trekasser og de passet perfekt som lagerhyller, her er de fylt med årganger av ukeblader. Last  September I was visiting my childhood's home and was looking around at the old "messing" attic. It was one of the attic storage room under the sloping roof on the 2nd floor. Another such room was for clothes and called clothes loft.   There were things cleared away, some may have  been put away later as well, but most of it has been there since my childhood.  Orange boxes back then was solid wooden boxes and they fit perfectly as stock shelves, here they are filled with volumes of magazines.

Her er noen av skattene jeg fant på roterommet. Så verdifulle skatter er det vel ikke, men i minnenes verden er de mye verdt. Here are some of the treasures I found. So valuable treasures they are probably not, but in the memories world they are much worth.

Mammas veske som jeg husker veldig godt fra jeg var lita. Og på den tiden hadde alle damer en pose kamferdrops i veska, og de var rause til å dele. Og det visste jo alle barn om :)  Det mest vanlige var gule kamferdrops, men de likte ikke jeg så godt, ble litt kvalm av dem. Men honningkamfer var godt.
My mother's purse, which I remember very well from when I was little. At that time all the ladies had a bag camphor candies in their bag, and they were generous to share. Which all kids new :) The most common were yellow camphor drops, but I did not like them so well. But honey camphor was good.

Pappa var glad i puslespill. Jeg likte  veldig godt å  legge puslespill sammen med ham. Noen ganger var mamma også med. Jeg synes å huske at det ofte var søndag ettermiddagsaktivitet. Vi hadde mange puslespill og her er bare noen få av dem. My dad was fond of puzzles. I liked very much to put puzzles together with him. Sometimes my mom also joined us. As I remember ,I think it was a typical Sundayafternoon activity. We had a lot of puzzles and here are just a few of them

Dover Castle. Ikke visste jeg den gangen at jeg kom til å besøke Dover Castle mange år senere, i 1973. :)
Dover Castle. At that time I didn't  know that I once was going to visit this castle. I was there in 1973 :)

Dette med alle sekkepipeblåserne var vanskelig, men morsomt. Tror det er fra Edinburgh Castle.

This with all the bagpipe blowers was difficult, but fun. I think it is from Edinburgh Castle.

 Disse puslespillene fra Merrie England var festlige å legge. These puzzles from Merrie England were very fun to puzzle.

Dette med cricketspillerne og de fint kledde tilskuerne syntes jeg var så morsomt motiv på, så det la jeg ofte alene også. Det var gammelt og slitt, når eskene var utslitt ble de erstattet med en boks hvor bildet ble limt på. Og hvor fikk vi de praktiske boksene fra? This with the cricket players and the finely dressed spectators, I thought was such a funny scene, so  I often puzzled it alone too. It was old and worn, when the boxes were worn out they were replaced with a can where the photo was glued on. And how did we  get the practical cans ?

Jo, pappa var som de fleste på den tiden storrøyker.  Da kunne man få kjøpt tobakk på boks. De tomme boksene var nyttige til mange ting!
Well, my dad was like most men of the time, a heavy smoker. Then you could buy tobacco in a can. The empty cans were useful for many things.

SNØVINTEREN 1954

Vinteren 1954 var en snørik vinter på Sørlandet som ble husket av alle. Min historie begynte midt i denne snøvinteren. Jeg har tittet i Agderpostens arkiv for å se om jeg kunne finne ut litt mer om det enn den historien jeg har hørt. For i min historie er jo jeg midtpunktet, og selv om jeg som barn nok trodde at det var det som var det viktigste som skjedde, forstår jeg jo nå at det var snøen og været som gjorde min ankomst spesiell.  

Etter det jeg har lest begynte det voldsomme snøværet torsdag 25. februar og snøen fortsatte å lave ned  hele helgen. På disse dagene kom det ca. 1 meter med snø, og med snøen som var fra før ble det ca 1,5m snø. Det var også sterk vind så det dannet seg høye fonner mange steder.  I avisa lørdag 27. februar står det at Tvedestrand var fullstendig isolert. All trafikk var lammet av snøen, ingen biler kom inn til byen og ingen ut. Sjøveien klarte ”Dypvåg” å holde ruta til Tvedestrand. Men  ”Søgne” måtte gi opp ruta til Arendal 27. februar. Da fikk de motorstopp på grunn av is som kom inn i kjølevannsinntaket.  Fra da av kjørte ”Søgne” og ”Dypvåg” sammen i kampen mot isen.

Fredag 26. februar -På Sandøya var veiene fulle av snø og hesten måtte gi opp brøytingen. Folk hadde full jobb med å skuffe snø. Issørpa i Hagefjorden var over en fot tykk og seig som sirup. Og drivisen stuet seg opp ute fra sjøen.

Tirsdag 2. mars

 Veiene på Sandøya var fullstendig igjensnødd, det nyttet ikke ta seg fram til fots, folk måtte ta frem skiene. Verken ”Søgne” eller ”Dypvåg” hadde klart å ta seg fram til Sandøya på grunn av havisen som stengte Hagefjorden. Det står at flere steder lå gamle folk syke og trengte legehjelp, men på grunn av isen hadde det ikke vært mulig å få fram lege.   

Det ser ut som ”Dypvåg” og ”Søgne” klarte å ta seg fram gjennom isen 4. mars.

Det går igjen i de forskjellige avisreportasjene at et stort dugnadsarbeid  måtte til for å få veier åpne igjen. Også der de hadde nye og etter den tidens moderne brøytemaskiner ble den store snømengden i meste laget og gammeldags måking måtte til.

 

Her er mamma og brødrene mine i snøen. Eneste spor av meg er klesvasken på snora i bakgrunnen :)

Det var nok ikke bare enkelt for mamma som bodde ute på Sandøya og ventet meg som skulle bli født i februar. Øya er ikke landfast og man må med båt til fastlandet. Vinterstid kunne denne reisen være lunefull. Pappa var sjømann og arbeidet som radartekniker på hvalfangst og var borte hele vinteren. Så hun dro  til familien som bodde i Austre Moland litt i forveien for forventet nedkomst.  Min eldste bror Rolf var 7 år og begynt på skolen, derfor var han og min andre bror Torjus på 5 år igjen hjemme på Sandøya.  En fjern slektning som het Målfrid  var og tok godt vare på dem mens mamma var borte. Rolf fortalte en gang om et gammelt brev han hadde funnet som de hadde skrevet til mamma hvor jeg ble omtalt som Bitteliten. Så det tyder jo på at hun var borte en stund.  Jeg ble født på sykehuset i Arendal 18. februar . Den dagen jeg og mamma skulle komme hjem var det snøstorm. Vi skulle komme til øya med  rutebåten MS Søgne. Mine storebrødre møtte tidlig opp på ”Damp”, brygga i Sandøykilen.  De satt i snøværet og ventet og ventet på båten. Men på grunn av uværet  og issørpa var båten flere timer forsinket så det ble en lang og kald ventetid. Omsider kom da båten, men de fikk ikke se stort av sin lillesøster. Der hadde de sittet og ventet og frosset i mange timer, men mor og barn ble raskt tatt hånd om av gode naboer og brakt trygt hjem til Bastvika. På veien til Bastvika passerte vi huset til nabo Elin, og hun hadde satt ut et flagg i snøen som velkomst.

 

På 50 årsdagen min fikk jeg et avisutklipp av Rolf fra Agderposten under vignetten for 50 år siden. Etter det som sto der måtte den dagen jeg kom hjem ha vært en av de siste dagene  Søgne klarte å ta seg fram til Sandøya før havisen la seg og rutebåtene måtte gi opp.     Så det var nok en litt dramatisk hjemreise i snøstormen.

Dette er en historie jeg naturlig nok ikke husker selv, men som jeg likte veldig godt å høre  i min barndom.  Vinteren 1954 var en vinter som folk stadig refererte til når det var snakk om snø, så jeg var nok litt stolt av å ha blitt født midt oppe i den historiske vinteren.

 Bilde av meg selv fra vinteren har jeg ikke, det var blitt sommer på dette bildet. så det så da ut til at snøen ble borte igjen til slutt! 

ÆRLIGHETSBUTIKK

 På et besøk på Sandøya i august 2005 kom  vi over denne lille butikken i veikanten med nydelige strikkevarer til salgs.

 On a visit at  my childhods island Sandøya , in August 2005, we came across this little shop by the roadside with beautiful knitwear for sale.

Og dette må vel være toppen av å stole på folks ÆRLIGHET! Dette var i august 2005, da de fleste feriegjestene var dratt og det var stort sett øyas egne som ferdedes langs veiene, så om det ville vært gjort i høysesongen på sommeren vet jeg ikke.
And this must surely be top of relying on people's honesty (ærlighet)! It says: "Selfservice today! By purchase : Write a note and put in our mailbox. Pay later or to bank account......" This was in August 2005 when most of the summerholiday people had left and it was mostly people belonging to the island along the roads. So if it would have been done in the high season of summer, I do not know.

Nå har jeg presentert byen  fra min barndom, Tvedestrand, og øya mi, Vestre Sandøya. Og det første jeg forbinder med W er etternavnet mitt fra min barndom. Så jeg tenkte jeg ville fortsette min lille nostalgi reise. Denne gangen med gamle bilder som faren min har tatt. Disse bildene er fra ca. 1956-1958.

Now I have introduced you  to my town from my childhood, Tvedestrand, and my  island, Vestre Sandøya. And the first thing I associate with W is my family name from my childhood. So I thought I would continue my little nostalgia trip. With old photos my father has taken this time. These pictures are from ca. 1956-1958.

La meg få presentere lille frk. Werner!

Let me introduce little miss Werner!

 

 

På Sandøya må man selvfølgelig bake sandkaker, og badeliv var det mye av når en bor rett ved sjøen.
Vi hadde også denne lille flatbunnede robåten, Koggen, som vi hadde veldig mye glede av. Jeg lærte tidlig å ro!

On Sandøya you must naturally bake sand cakes, and swimming was there a lot of when you live right by the sea. We also had this little  rowboat, Koggen, wich we had very much fun with. I learned to row early!

Her har jeg pyntet meg! Den lille hatten er rød og den har jeg enda! Foldeskjørt og hvit sløyfe i håret hørte med.
Here, I am dressed up! The little hat is red and I still have it! Pleated skirt and a white ribbon in my hair belonged to the outfit.

Helt i høyre hjørne av dette bildet står jeg og ser på 17. mai toget i 1959, hatten på da også :)

In the right corner of this picture I stand and look at the 17. May procession  in 1959, with the hat on there too :)

Og her er søsknene Werner.
And here is the siblings Werner.

Til slutt et bilde jeg syns er veldig koselig,  mor og datter Werner på søndagstur. Faren min var alltid bak kamera, så han ble ikke så ofte med på bildene :)
Finally, a picture I think is very nice, mother and daughter Werner on a Sunday trip. My father was always behind the camera, so he was not  often to see on the pictures :) 

Dette meget personlige innlegg på bokstaven W var mitt bidrag i ABC i ord og bilder denne uken. Her  kan du se hva andre har funnet på.

 This very personal blog with the letter W was my contribution to the ABC in words and pictures this week. Here you can see what others have written.

Vestre Sandøya

   VESTRE SANDØYA

I dag vil jeg presentere dere for min barndoms øy,Vestre Sandøya. Den ligger på Sørlandet utenfor Tvedestrand.   Der vokste jeg opp og bodde til jeg flytta hjemmefra for å gå videre på skole  da jeg var 16 år. På den tida var øya truet av fraflyttningsspøkelset.  Fra gammelt av var de fleste menn på øya sjøfolk, og kvinnene var hjemme og tok hånd om det meste. Etter hvert som det ble mindre av sjøfart begynte folk å flytte fra øya for å arbeide andre steder. Så på 70 tallet snudde trenden og det begynte å flytte nye til øya.

 

Today I will introduce you to my childhood’s island, Vestre  Sandøya. It is located outside of Tvedestrand. I grew up there and lived there until I moved from home to go further in school when I was 16 years. At that time the island were threatened to be depopulated. From ancient times, most of the men on the island were seamen, and the women took care of all at home. When time changed and here was less of shipping, the people began to move from the island to work elsewhere. Then at the 70’s the trend reversed and it began to move new people to the island .

Dette bildet er fra Bekksanden, vår bittelille badestrand  like ved hjemmet  vårt. This picture is from Bekksanden, the tiny little beach where we were swimming, close to our home.

I dag er Vestre Sandøya et levende og aktivt lite samfunn. Den er uten broforbindelse, men med rutebåt og taxi båt. Og de fleste som bor der har selvfølgelig også sine egne båter.    Omtrent 200 mennesker bor der fast nå hele året. Om sommeren er det et populært feriested og tallet kommer nok da opp i et par tusen.

Today, Vestre  Sandøya is a vibrant and active small community. It is without a bridge connection, but by ferry and taxi boat. And those who live there have of course their own boats. Approximately 200 people live there permanently now. In summer it is a popular summer resort  and the number of people comes then up in 2000.                                                                                                                                                        

Det er smale idylliske veier.  Og nesten bilfritt, butikken har en bil for varekjøring. Man kan også påtreffe traktor og mopeder.  Men sykler er det mest vanlige framkomstmiddel.It is narrow and picturesque roads. And almost car-free.The store has a car and you can also meet tractors and mopeds. But bikes are the most common way of transportation.

Midt på øya ligger skolen. Nå er det skole der for 1. til 4. klassetrinn. Skolen har klart å overleve selv om den har vært helt nede i 2 elever et år. I skolebygningen er det også barnehage og SFO.

In the middle of the island is the school. Now is the school for 1 to 4 grade level. The school has managed to survive even if it has been down for 2 students one year. In the school building there is also kindergarten and SFO.

Forsamlingslokalet Kjennhaug ligger også midt på øya. Det er det sosiale samlingspunktet hvor det arrangeres 17. mai feiring, sommerbasar, hummerfest og forskjellige slag arrangement.

The assembly building  Kjennhaug is also in the center of the island. It is the social gathering point where it is held 17 May celebration, summer bazaar, lobster feast, and all kind of gatherings. 

Like ved ligger det gamle bedehuset som nå er ombygd til overnattingssted - Maries gjestehus.

Nearby is also the building that was the old  Christian meeting house.  Now the house has been transformed into accommodation - Marie's guesthouse. 

Da vi var der var det Tillitskafe' hvor vi kunne forsyne oss med kaffe og hjemmebakst på verandaen og legge pengene i kassa. 
When we were there it was Trust Cafe 'where we could help us selves with coffee and home baking on the porch and put money in the till. 

Og butikk er det også på øya. Dette er den gamle butikken, men for et par år siden ble det bygd ny butikk like ved, men den har jeg ikke bilde av. Da jeg var barn var det forresten 4 matbutikker, eller de var vel  mer landhandlerier med utvalg av litt av hvert. 

And there is also a grocer’s shop on the island. This is the old shop, a few years ago they built a new shop close to this, but I don’t have a photo of the new one. When I was a child, there  were  4 grocer's shops, or they were more like general stores.

 

Sandøykilen, det er her butikken ligger.

The Sandøy bay where the shop is.

Øytangen

  

Ut mot havet på yttersiden av øya. 

To the open ocean at the outer side of the island.

Haven  med noen av de eldste husa.

Det er en flott øy å ha vokst opp på, og fint å se at nye generasjoner kommer til og at det er en levende øy. Skulle noen ha lyst til å lese mer om denne perlen av en øy har den egen hjemmeside  Der kan en også se bilder av hvert eneste hus på øya.

Haven, with some of the oldest hoses on the island.

It is a great island to have grown up on, and nice to see that new generations are coming and that it is a living society. Should anyone be interested in reading more about this gem of an island it  has it's own homepage. Where you can  also see photos of every house on the island.

TVEDESTRAND var min barndoms by. Jeg bodde på en av øyene utenfor, men  Tvedestrand var byen vår. Det er en idyllisk liten by på Sørlandet med trange gater og hvitmalte hus. Bildene her ble tatt for noen år siden, men minnene er fra min barndom. 

TVEDESTRAND was my childhood town. I lived on an island outside, but Tvedestrand was our town. It is an idyllic small town in Southern Norway, with its narrow streets and white  houses. The pictures here were taken a few years ago, but the memories are from my childhood.

Hovedgata slynger seg mellom de hvite husene. I min barndom var det to kafe’er vegg i vegg, Arntzen og Skår. Når vi skulle på bytur kom vi med rutebåten Søgne halv ni om morgenen og retur var halv to. Så det ble ofte til et besøk på hver av kafe’ene i løpet av dagen.

The Main Street winds its way between the white houses. In my childhood there were two cafe’s side by side, Arntzen and Skår.  When we went to town we arrived with the steamer Søgne half past eight in the morning and return was half past one. So it was often time for a visit to each of the two cafe’s during the day

Strykejernet blir det sagt er Norges smaleste hus. Det er et hus med form, ja, som et strykejern, smalt i den ene enden. Og det har direkte inngang fra bakkenivå til tre etasjer fra Kirkekleiva.

The building Strykejernet – the Iron- is said to be Norway's narrowest house. It is a house with a form, yes, as an iron, narrow at one end. And it has direct access from ground level to three floors from the street Kirkekleiva. 

Men det er ikke bare hvite hus – Bonzo var kanskje ikke det vakreste huset i byen, men du verden hvor mye godt den inneholdt! Der var det kiosk med mange fristelser for et barn.  Navnet og logoen er beholdt, men her ser det ut til å ha blitt keramikkutsalg. 

But there is not only white houses - Bonzo was perhaps not the most beautiful house in town, but inside there was all kind of wonderful  candies! There were many temptations for a child.  Name and logo are retained, but now it seems to have been a pottery shop.

I dette huset hvor det nå er blomster, var det fotograf - Brøndelsbo's Atelier. Det var der vi ble fotografert da vi gifta oss. In this house where there now is flowers, was a photographer - Brøndelsbo's Atelier. Our wedding picture was taken there.

Ved siden av ligger en av de relativt moderne bygningene hvor det var bokhandel. Next door there is this relatively modern building where there was a bookstore.

Disse bildene var fra øvre bydel. På vei ned mot bryggene ligger dette idylliske huset, og legg merke til den fine smijernskatten. Jeg kunne aldri gå forbi den uten å klappe den. Hmm…. Det kunne jeg visst ikke nå heller :) 

These pictures were from the upper district. On the way down to the pier we pass this beautiful house, and notice the beautiful iron cat. I could never pass it without stroke the cat. Hmm .... It looks like I couldn’t now either :)

Videre kunne en gå snarveien ned trappene, mente det het Møllebakken, men ser på kartet at det heter  Kvernhusbakken, vel nesten det samme…..

Then we could go a shortcut, down the stairs at Kvernhusbakken.

Eller en kunne gå videre ned Hulgata.

Or one could go further down the street Hulgata.

Her var butikken til Per B. hvor de fleste klærne ble kjøpt. This was Per B., the shop where most of my clothes were bought.

Her lå kolonialbutikken til Jørgen Berg. Der var vi bestandig innom og handlet når vi var på bytur med sjekta.  Berg husker jeg som alltid smilende og blid, og servisen var på topp. Og der kjøpte mamma nymalt kaffe. Varene ble alltid levert ned til båten ved brygga. Duften av nymalt kaffe minner meg om båtturen hjem. 

Da var det også alltid noe godt å spise, slik som  nyinnkjøpt fersk loff og noe godt pålegg.

 Here was  Jørgen Berg's grocery store. There we were always shopping when we were in town with our boat. I remember Berg as always smiling, and  very good service. And there my mom bought freshly ground coffee. The goods were always handed down to our boat by the pier. The smell of freshly ground coffee reminds me of the boat trip home. It was always something good to eat which my mom had bought in town, such as fresh bread.

Tvers over gata for Berg lå Apoteket. Nå er det museum der hvor også det gamle apoteket er bevart. Across the street from Berg was the pharmacy. Now there is  a museum with the old pharmacy. 

  

På høyre side av bildet her er det en grønnmalt  kjelleretasje hvor en kan skimte to små vinduer ut mot gata, og en dør. Der var den fineste butikken i byen – Kjellerbutikken! Det var en lekebutikk, og selv om den var liten var det en eventyrverden. Jeg lå på kne utenfor  på gata og titta i vinduene. For vi gikk jo ikke i lekebutikken hver gang vi var i byen, det måtte jo være for at vi skulle kjøpe noe. Ja, det hendte nok jeg fikk lov til å kjøpe forundringspose, de kosta ikke så mye.  Det var forresten en leketøysavdeling i glassmagasinet også. On the right side of the picture there is a green-painted basement where one can almost see two small windows facing the street, and a door. There was the best shop in town – the Cellar shop! It was a toy store, and although it was small it was a fairytale world. I knelt outside in the street and looked in the windows. For we did not go in the toy store every time we were in town,  only  when we should buy something. I think I sometimes got a "surprise bag", they was to a low prise.  

Ta på barndommens briller og tenk deg disse vinduene fulle av spennende leker istedenfor grønne lemmer! 
Put on "childhood glasses" and imagine these windows full of exciting toys instead of green shutters!

Nederst kommer vi til baker Broms. Ser at den fremdeles har det gamle navnet. Der husker jeg at det var veldig gamle og skjeve gulv. Og i bygningen til venstre kan jeg huske det var skomaker.

At the bottom of the street we came to the baker Broms. I see that it still has the old name. There, I remember it was very old and crooked floors. And in the building to the left, I remember there was a shoemaker.


I enden av dette huset  hvor det bare er vinduer nå var det blomsterbutikk.Der fikk jeg brudebuketten min fra :)
At the end of this building, where there are windows now, was a flower shop. My bridal bouquet  was made there :)

Det gamle Rådhuset ligger på brygga, tror det brukes til kulturarrangement. 

The old town hall is located on the pier, I think it is used for cultural events.

Her var Sparebanken hvor jeg tømte sparebøssa mi. Here was the bank where I emptied my piggy bank.

 Der hvor det nå er bygget trebrygge utenfor, brukte vi å legge til båten vår når vi var på bytur om sommeren. Om sommeren gikk alltid byturen med egen båt.

 Where there is now built a wood pier outside, we used to put our boat when we were in town in the summer. In summer we always went to town by own boat. 

Men utenom sommersesongen var det den trofaste rutebåten Søgne som tok oss til byen. Den hadde sin faste plass her på Søgnebrygga, der hvor det ligger en seilbåt nå. Det var alltid kjekt å kunne stikke ombord og sette fra seg det en hadde handla så slapp en bære på alt hele dagen. Der hvor det er uteservering, mener jeg at det var fiskehandler. But outside the summer season, it was the faithful steamer Søgne who took us to town. It had its own place here by "Søgne brygga, where there is a sailboat now.  In the house on the photo I belive there was a fishmonger.

Bildet av Søgne er lånt fra sandoya.no.

Jeg må også ha med dette bilde fra øvre bydel. Der hvor det nå er Interoptik var det i min barndom ISBAR. I bygget ved siden av var det jernvarehandel. Den forbinder jeg med endeløs venting mens pappa pratet og pratet med de som jobba der. En gang fikk jeg belønning for ventinga og vi gikk til isbaren og skulle kjøpe is.   Jeg fikk jordbær kuleis i kjeks, tror nesten det var første gang jeg fikk det. Men hvilken ulykke, var knapt kommet ut på trappa før jeg klarte å miste isen rett i bakken! Så det var den isen :(
 I also want to have this picture from the upper town. Where it is now Interoptik it was in my childhood ice cream bar. The building next to it was hardware store. I remember it with endless waiting while my dad talked and talked with those who worked there. Once I got the reward of waiting and we went to the ice bar and was going to buy ice cream. I got strawberry ice cream cone,  I think it was the first time I got it. But what a tragedy, I hadn't reached the street before I lost the ice cream straight into the ground! That was the end of that ice cream : (

Mye er forandret siden min barndom på 60 tallet, selv om de fleste bygningene står som før. Nå er Tvedestrand blitt Bokbyen ved Skagerak og i mange av de gamle butikklokalene er det nå bokantikvariater.

 Much has changed since my childhood in the 60's, even though most of the buildings are as before. Now Tvedestrand has been The Book Town by Skagerrak and in many of the old stores there are now second hand bookshops.