SNØVINTEREN 1954

Vinteren 1954 var en snørik vinter på Sørlandet som ble husket av alle. Min historie begynte midt i denne snøvinteren. Jeg har tittet i Agderpostens arkiv for å se om jeg kunne finne ut litt mer om det enn den historien jeg har hørt. For i min historie er jo jeg midtpunktet, og selv om jeg som barn nok trodde at det var det som var det viktigste som skjedde, forstår jeg jo nå at det var snøen og været som gjorde min ankomst spesiell.  

Etter det jeg har lest begynte det voldsomme snøværet torsdag 25. februar og snøen fortsatte å lave ned  hele helgen. På disse dagene kom det ca. 1 meter med snø, og med snøen som var fra før ble det ca 1,5m snø. Det var også sterk vind så det dannet seg høye fonner mange steder.  I avisa lørdag 27. februar står det at Tvedestrand var fullstendig isolert. All trafikk var lammet av snøen, ingen biler kom inn til byen og ingen ut. Sjøveien klarte ”Dypvåg” å holde ruta til Tvedestrand. Men  ”Søgne” måtte gi opp ruta til Arendal 27. februar. Da fikk de motorstopp på grunn av is som kom inn i kjølevannsinntaket.  Fra da av kjørte ”Søgne” og ”Dypvåg” sammen i kampen mot isen.

Fredag 26. februar -På Sandøya var veiene fulle av snø og hesten måtte gi opp brøytingen. Folk hadde full jobb med å skuffe snø. Issørpa i Hagefjorden var over en fot tykk og seig som sirup. Og drivisen stuet seg opp ute fra sjøen.

Tirsdag 2. mars

 Veiene på Sandøya var fullstendig igjensnødd, det nyttet ikke ta seg fram til fots, folk måtte ta frem skiene. Verken ”Søgne” eller ”Dypvåg” hadde klart å ta seg fram til Sandøya på grunn av havisen som stengte Hagefjorden. Det står at flere steder lå gamle folk syke og trengte legehjelp, men på grunn av isen hadde det ikke vært mulig å få fram lege.   

Det ser ut som ”Dypvåg” og ”Søgne” klarte å ta seg fram gjennom isen 4. mars.

Det går igjen i de forskjellige avisreportasjene at et stort dugnadsarbeid  måtte til for å få veier åpne igjen. Også der de hadde nye og etter den tidens moderne brøytemaskiner ble den store snømengden i meste laget og gammeldags måking måtte til.

 

Her er mamma og brødrene mine i snøen. Eneste spor av meg er klesvasken på snora i bakgrunnen :)

Og her er min personlige historie, slik jeg husker den har blitt fortalt:

Det var nok ikke bare enkelt for mamma som bodde ute på Sandøya og ventet meg som skulle bli født i februar. Øya er ikke landfast og man må med båt til fastlandet. Vinterstid kunne denne reisen være lunefull. Pappa arbeidet som radartekniker på hvalfangst og var borte hele vinteren. Hun dro nok til familien som bodde i Austre Moland litt i forveien for forventet nedkomst.  Min eldste bror Rolf var 7 år og begynt på skolen, derfor var han og min andre bror Torjus på 5 år hjemme på Sandøya.  En fjern slektning som het Målfrid  var og tok godt vare på dem mens mamma var borte. Rolf fortalte en gang om et gammelt brev han hadde funnet som de hadde skrevet til mamma hvor jeg ble omtalt som Bitteliten. Så det tyder jo på at hun var borte en stund.  Jeg ble født på sykehuset i Arendal 18. februar . Den dagen jeg og mamma skulle komme hjem var det snøstorm. Vi skulle komme til øya med  rutebåten MS Søgne. Storebror Rolf møtte tidlig opp på ”Damp”, brygga i Sandøykilen.  Han satt i snøværet og ventet og ventet på båten. Men på grunn av uværet  og issørpa var båten flere timer forsinket så det ble nok en lang og kald ventetid. Omsider kom da Søgne, men det var ikke stort Rolf fikk se av sin lille søster. Der hadde han sittet og ventet og frosset i mange timer, men mor og barn ble raskt pakket godt ned i ”sykekurven” og brakt trygt hjem til Bastvika.    På Sandøya hadde vi en stor kurv som ble brukt ved syketransport. På veien til Bastvika passerte vi nabo Elin, og hun hadde satt ut et flagg i snøen som velkomst.

På 50 årsdagen min fikk jeg et avisutklipp av Rolf fra Agderposten under vignetten for 50 år siden. Etter det som sto der måtte den dagen jeg kom hjem ha vært en av de siste dagene  Søgne klarte å ta seg fram til Sandøya.  Det bekrefter også det jeg har funnet i de gamle avisene i arkivet.  Så det var nok en litt dramatisk hjemreise i snøstormen.

Dette er en historie jeg naturlig nok ikke husker selv, men som jeg likte veldig godt å høre  i min barndom.  Vinteren 1954 var en vinter som folk stadig refererte til når det var snakk om snø, så jeg var nok litt stolt av å ha blitt født midt oppe i denne historiske vinteren.

 Bilde av meg selv fra vinteren har jeg ikke, det var blitt sommer på dette bildet. så det så da ut til at snøen ble borte igjen til slutt! 

ÆRLIGHETSBUTIKK

 På et besøk på Sandøya i august 2005 kom  vi over denne lille butikken i veikanten med nydelige strikkevarer til salgs.

 On a visit at  my childhods island Sandøya , in August 2005, we came across this little shop by the roadside with beautiful knitwear for sale.

Og dette må vel være toppen av å stole på folks ÆRLIGHET! Dette var i august 2005, da de fleste feriegjestene var dratt og det var stort sett øyas egne som ferdedes langs veiene, så om det ville vært gjort i høysesongen på sommeren vet jeg ikke.
And this must surely be top of relying on people's honesty (ærlighet)! It says: "Selfservice today! By purchase : Write a note and put in our mailbox. Pay later or to bank account......" This was in August 2005 when most of the summerholiday people had left and it was mostly people belonging to the island along the roads. So if it would have been done in the high season of summer, I do not know.

Nå har jeg presentert byen  fra min barndom, Tvedestrand, og øya mi, Vestre Sandøya. Og det første jeg forbinder med W er etternavnet mitt fra min barndom. Så jeg tenkte jeg ville fortsette min lille nostalgi reise. Denne gangen med gamle bilder som faren min har tatt. Disse bildene er fra ca. 1956-1958.

Now I have introduced you  to my town from my childhood, Tvedestrand, and my  island, Vestre Sandøya. And the first thing I associate with W is my family name from my childhood. So I thought I would continue my little nostalgia trip. With old photos my father has taken this time. These pictures are from ca. 1956-1958.

La meg få presentere lille frk. Werner!

Let me introduce little miss Werner!

 

 

På Sandøya må man selvfølgelig bake sandkaker, og badeliv var det mye av når en bor rett ved sjøen.
Vi hadde også denne lille flatbunnede robåten, Koggen, som vi hadde veldig mye glede av. Jeg lærte tidlig å ro!

On Sandøya you must naturally bake sand cakes, and swimming was there a lot of when you live right by the sea. We also had this little  rowboat, Koggen, wich we had very much fun with. I learned to row early!

Her har jeg pyntet meg! Den lille hatten er rød og den har jeg enda! Foldeskjørt og hvit sløyfe i håret hørte med.
Here, I am dressed up! The little hat is red and I still have it! Pleated skirt and a white ribbon in my hair belonged to the outfit.

Helt i høyre hjørne av dette bildet står jeg og ser på 17. mai toget i 1959, hatten på da også :)

In the right corner of this picture I stand and look at the 17. May procession  in 1959, with the hat on there too :)

Og her er søsknene Werner.
And here is the siblings Werner.

Til slutt et bilde jeg syns er veldig koselig,  mor og datter Werner på søndagstur. Faren min var alltid bak kamera, så han ble ikke så ofte med på bildene :)
Finally, a picture I think is very nice, mother and daughter Werner on a Sunday trip. My father was always behind the camera, so he was not  often to see on the pictures :) 

Dette meget personlige innlegg på bokstaven W var mitt bidrag i ABC i ord og bilder denne uken. Her  kan du se hva andre har funnet på.

 This very personal blog with the letter W was my contribution to the ABC in words and pictures this week. Here you can see what others have written.

Vestre Sandøya

   VESTRE SANDØYA

I dag vil jeg presentere dere for min barndoms øy,Vestre Sandøya. Den ligger på Sørlandet utenfor Tvedestrand.   Der vokste jeg opp og bodde til jeg flytta hjemmefra for å gå videre på skole  da jeg var 16 år. På den tida var øya truet av fraflyttningsspøkelset.  Fra gammelt av var de fleste menn på øya sjøfolk, og kvinnene var hjemme og tok hånd om det meste. Etter hvert som det ble mindre av sjøfart begynte folk å flytte fra øya for å arbeide andre steder. Så på 70 tallet snudde trenden og det begynte å flytte nye til øya.

 

Today I will introduce you to my childhood’s island, Vestre  Sandøya. It is located outside of Tvedestrand. I grew up there and lived there until I moved from home to go further in school when I was 16 years. At that time the island were threatened to be depopulated. From ancient times, most of the men on the island were seamen, and the women took care of all at home. When time changed and here was less of shipping, the people began to move from the island to work elsewhere. Then at the 70’s the trend reversed and it began to move new people to the island .

Dette bildet er fra Bekksanden, vår bittelille badestrand  like ved hjemmet  vårt. This picture is from Bekksanden, the tiny little beach where we were swimming, close to our home.

I dag er Vestre Sandøya et levende og aktivt lite samfunn. Den er uten broforbindelse, men med rutebåt og taxi båt. Og de fleste som bor der har selvfølgelig også sine egne båter.    Omtrent 200 mennesker bor der fast nå hele året. Om sommeren er det et populært feriested og tallet kommer nok da opp i et par tusen.

Today, Vestre  Sandøya is a vibrant and active small community. It is without a bridge connection, but by ferry and taxi boat. And those who live there have of course their own boats. Approximately 200 people live there permanently now. In summer it is a popular summer resort  and the number of people comes then up in 2000.                                                                                                                                                        

Det er smale idylliske veier.  Og nesten bilfritt, butikken har en bil for varekjøring. Man kan også påtreffe traktor og mopeder.  Men sykler er det mest vanlige framkomstmiddel.It is narrow and picturesque roads. And almost car-free.The store has a car and you can also meet tractors and mopeds. But bikes are the most common way of transportation.

Midt på øya ligger skolen. Nå er det skole der for 1. til 4. klassetrinn. Skolen har klart å overleve selv om den har vært helt nede i 2 elever et år. I skolebygningen er det også barnehage og SFO.

In the middle of the island is the school. Now is the school for 1 to 4 grade level. The school has managed to survive even if it has been down for 2 students one year. In the school building there is also kindergarten and SFO.

Forsamlingslokalet Kjennhaug ligger også midt på øya. Det er det sosiale samlingspunktet hvor det arrangeres 17. mai feiring, sommerbasar, hummerfest og forskjellige slag arrangement.

The assembly building  Kjennhaug is also in the center of the island. It is the social gathering point where it is held 17 May celebration, summer bazaar, lobster feast, and all kind of gatherings. 

Like ved ligger det gamle bedehuset som nå er ombygd til overnattingssted - Maries gjestehus.

Nearby is also the building that was the old  Christian meeting house.  Now the house has been transformed into accommodation - Marie's guesthouse. 

Da vi var der var det Tillitskafe' hvor vi kunne forsyne oss med kaffe og hjemmebakst på verandaen og legge pengene i kassa. 
When we were there it was Trust Cafe 'where we could help us selves with coffee and home baking on the porch and put money in the till. 

Og butikk er det også på øya. Dette er den gamle butikken, men for et par år siden ble det bygd ny butikk like ved, men den har jeg ikke bilde av. Da jeg var barn var det forresten 4 matbutikker, eller de var vel  mer landhandlerier med utvalg av litt av hvert. 

And there is also a grocer’s shop on the island. This is the old shop, a few years ago they built a new shop close to this, but I don’t have a photo of the new one. When I was a child, there  were  4 grocer's shops, or they were more like general stores.

 

Sandøykilen, det er her butikken ligger.

The Sandøy bay where the shop is.

Øytangen

  

Ut mot havet på yttersiden av øya. 

To the open ocean at the outer side of the island.

Haven  med noen av de eldste husa.

Det er en flott øy å ha vokst opp på, og fint å se at nye generasjoner kommer til og at det er en levende øy. Skulle noen ha lyst til å lese mer om denne perlen av en øy har den egen hjemmeside  Der kan en også se bilder av hvert eneste hus på øya.

Haven, with some of the oldest hoses on the island.

It is a great island to have grown up on, and nice to see that new generations are coming and that it is a living society. Should anyone be interested in reading more about this gem of an island it  has it's own homepage. Where you can  also see photos of every house on the island.

TVEDESTRAND var min barndoms by. Jeg bodde på en av øyene utenfor, men  Tvedestrand var byen vår. Det er en idyllisk liten by på Sørlandet med trange gater og hvitmalte hus. Bildene her ble tatt for noen år siden, men minnene er fra min barndom. 

TVEDESTRAND was my childhood town. I lived on an island outside, but Tvedestrand was our town. It is an idyllic small town in Southern Norway, with its narrow streets and white  houses. The pictures here were taken a few years ago, but the memories are from my childhood.

Hovedgata slynger seg mellom de hvite husene. I min barndom var det to kafe’er vegg i vegg, Arntzen og Skår. Når vi skulle på bytur kom vi med rutebåten Søgne halv ni om morgenen og retur var halv to. Så det ble ofte til et besøk på hver av kafe’ene i løpet av dagen.

The Main Street winds its way between the white houses. In my childhood there were two cafe’s side by side, Arntzen and Skår.  When we went to town we arrived with the steamer Søgne half past eight in the morning and return was half past one. So it was often time for a visit to each of the two cafe’s during the day

Strykejernet blir det sagt er Norges smaleste hus. Det er et hus med form, ja, som et strykejern, smalt i den ene enden. Og det har direkte inngang fra bakkenivå til tre etasjer fra Kirkekleiva.

The building Strykejernet – the Iron- is said to be Norway's narrowest house. It is a house with a form, yes, as an iron, narrow at one end. And it has direct access from ground level to three floors from the street Kirkekleiva. 

Men det er ikke bare hvite hus – Bonzo var kanskje ikke det vakreste huset i byen, men du verden hvor mye godt den inneholdt! Der var det kiosk med mange fristelser for et barn.  Navnet og logoen er beholdt, men her ser det ut til å ha blitt keramikkutsalg. 

But there is not only white houses - Bonzo was perhaps not the most beautiful house in town, but inside there was all kind of wonderful  candies! There were many temptations for a child.  Name and logo are retained, but now it seems to have been a pottery shop.

Disse bildene var fra øvre bydel. På vei ned mot bryggene ligger dette idylliske huset, og legg merke til den fine smijernskatten. Jeg kunne aldri gå forbi den uten å klappe den. Hmm…. Det kunne jeg visst ikke nå heller :)

These pictures were from the upper district. On the way down to the pier we pass this beautiful house, and notice the beautiful iron cat. I could never pass it without stroke the cat. Hmm .... It looks like I couldn’t now either :)

Videre kunne en gå snarveien ned trappene, mente det het Møllebakken, men ser på kartet at det heter  Kvernhusbakken, vel nesten det samme…..

Then we could go a shortcut, down the stairs at Kvernhusbakken.

Eller en kunne gå videre ned Hulgata.

Or one could go further down the street Hulgata.

  

På høyre side av bildet her er det en grønnmalt  kjelleretasje hvor en kan skimte to små vinduer ut mot gata, og en dør. Der var den fineste butikken i byen – Kjellerbutikken! Det var en lekebutikk, og selv om den var liten var det en eventyrverden. Jeg lå på kne utenfor  på gata og titta i vinduene. For vi gikk jo ikke i lekebutikken hver gang vi var i byen, det måtte jo være for at vi skulle kjøpe noe. Det var forresten en leketøysavdeling i glassmagasinet også. On the right side of the picture there is a green-painted basement where one can almost see two small windows facing the street, and a door. There was the best shop in town – the Cellar shop! It was a toy store, and although it was small it was a fairytale world. I knelt outside in the street and looked in the windows. For we did not go in the toy store every time we were in town,  only  when we should buy something.

Nederst kommer vi til baker Broms. Ser at den fremdeles har det gamle navnet. Der husker jeg at det var veldig gamle og skjeve gulv. Og i bygningen til venstre kan jeg huske det var skomaker.

At the bottom of the street we came to the baker Broms. I see that it still has the old name. There, I remember it was very old and crooked floors. And in the building to the left, I remember there was a shoemaker.

Det gamle Rådhuset ligger på brygga, tror det brukes til kulturarrangement. 

The old town hall is located on the pier, I think it is used for cultural events.

Jeg fant ut at jeg hadde lite bilder fra selve bryggeområdet. Der hvor det nå er bygget trebrygge utenfor, brukte vi å legge til båten vår når vi var på bytur om sommeren.

I found out that I had few pictures from the pier area. Where there is now built a wood pier outside, we used to put our boat when we were in town in the summer.

Jeg har lånt et bilde fra Tvedestrand info som viser byen sett fra sjøen. I have borrowed a picture from Tvedestrand info that shows the city as seen from the sea.

Mye er forandret siden min barndom på 60 tallet, selv om de fleste bygningene står som før. Nå er Tvedestrand blitt Bokbyen ved Skagerak og i mange av de gamle butikklokalene er det nå bokantikvariater.

 Much has changed since my childhood in the 60's, even though most of the buildings are as before. Now Tvedestrand has been The Book Town by Skagerrak and in many of the old stores there are now second hand bookshops.

JULENOSTALGI / CHRISTMAS NOSTALGIC

Jul er også tid for nostalgi. Mye av julepynten er gammel  og bringer minner om barndom og tider som var.
Christmas is also time for being nostalgic. Many of the Christmas ornaments and decorations are old and brings memories from the childhood .

Denne julekulen er fra min barndom. Det er en enkel kule i plast med en papirengel inni. Men for meg var det den fineste kulen. Mine to brødre hadde hver sin med nisse inni.
This ornament is from my childhood. It is a simple ball of plastic with a paper angel in it. But for me it was the most beautiful  ornament. My two brothers had one each with a santa inside.

Denne fuglen er fra min manns barndom. Den har mistet halefjærene men må være med på juletreet likevel. Denne typen fugler var veldig vanlig julepynt, vi hadde en hjemme også, tror jeg.
This bird is from my husbands childhood. It has lost it's tail feathers but has to be on the Christmas tree. This kind of birds were very common and we had in my childhoods home too.

Denne nissen har jeg hatt  fra jeg var barn. Jeg syntes den hadde  et så snilt uttrykk i ansiktet og lignet på bestefaren min så jeg kalte den bestefarsnissen. 
This Santa I had since I was a child. I thought it had such a friendly look in it's face and looked like my grandfather, so I called it grandfather Santa. 

Gamle oppskrifter fra skattekisten min/ Old patterns from my treasurebox

Dette er bilder av mine eldste håndarbeidshefter med dukkeklær som jeg har arvet etter moren min. Det første er fra 1954, det året jeg ble født. Etter to gutter kom jeg, ei jente så da begynte nok mamma og tenke på dukkeklær. Heftene er fra ukebladet Alle Kvinner. I dette første heftet var det et mønsterark til de sydde klærne som man kunne få kjøpt for kr. 2,20.

I will share with you pictures of my oldest doll clothes  patterns which are a heir from my mother. The first is from 1954, the year when I was born. After two boys came  a girl, me, so then my mother must have started to think on doll clothes. The booklets are from the week magazine Alle Kvinner ( All Women). In this first booklet you could buy a set with patterns for the sewn clothes for  Norwegian kr. 2.20.

Det neste heftet er fra 1955.  Der står det blant annet: "Vi kan betro Dem at det er litt av en finansoperasjon å sy dukkeklær selv også, for skal de kjøpes ferdige, er de utrolig dyre." Det stemmer vel kanskje ennå selv om vi ikke lengre skriver "Dem" med stor bokstav. Det var litt mer høytidelig språk den gangen, selv i oppskriftshefter.

The next booklet is from 1955. Some they say is: " We can tell You in confidence that it is quite of a   financial transaction to sew  your doll clothes too, because if  they shall be bought , they are incredible expensive. " I think that may still be true, even if we don't write "You" with big letter any more.  The Norwegian language was much more ceremonious at that time, even in pattern booklets.

Det siste heftet er fra 1956, så jeg antar at de har kommet en gang i året.

Oppskriftene i dette siste heftet var premierte oppskrifter fra en konkurranse som het Alle Pikers strikkekonkurranse.

The last booklet is from 1956, so I belive they may have come once a year. The patterns this year were the winners from a competition called  All Girl's knitting competition.

Gjett om jeg elsket å sitte å titte på disse heftene da jeg var liten! Mamma strikket noen dukkeklær til meg, men kan ikke huske hun sydde noen. Men hun hadde en venninne som var flink til å sy og en gang hadde mamma lånt bort dukken min til henne for hun skulle ta mål av den og sy klær til den. Jeg husker jeg var så oppgitt for jeg kunne ikke finne dukka mi. Klærne skulle  jo være en overraskelse til meg så jeg visste ikke om det. Da jeg fikk gaven med alle dukkeklærne skjønte jeg hvorfor jeg ikke fant dukka den dagen :)

Guess if I loved to look at these booklets when I was a child! My mother knitted some doll clothes to me, but I can't remember she sewed any. But she had a friend that was good to sew and once my mother had lend my doll to her so she could measure it and sew some clothes for it. I remember I was so upset because I couldn't find my doll. The clothes should be a surprise for me so I didn't know about it. When I got the gift with all the doll clothes I  realized why I couldn't find the doll that day :)