mandag 7. mars 2011

SNØVINTEREN 1954

Vinteren 1954 var en snørik vinter på Sørlandet som ble husket av alle. Min historie begynte midt i denne snøvinteren. Jeg har tittet i Agderpostens arkiv for å se om jeg kunne finne ut litt mer om det enn den historien jeg har hørt. For i min historie er jo jeg midtpunktet, og selv om jeg som barn nok trodde at det var det som var det viktigste som skjedde, forstår jeg jo nå at det var snøen og været som gjorde min ankomst spesiell.  

Etter det jeg har lest begynte det voldsomme snøværet torsdag 25. februar og snøen fortsatte å lave ned  hele helgen. På disse dagene kom det ca. 1 meter med snø, og med snøen som var fra før ble det ca 1,5m snø. Det var også sterk vind så det dannet seg høye fonner mange steder.  I avisa lørdag 27. februar står det at Tvedestrand var fullstendig isolert. All trafikk var lammet av snøen, ingen biler kom inn til byen og ingen ut. Sjøveien klarte ”Dypvåg” å holde ruta til Tvedestrand. Men  ”Søgne” måtte gi opp ruta til Arendal 27. februar. Da fikk de motorstopp på grunn av is som kom inn i kjølevannsinntaket.  Fra da av kjørte ”Søgne” og ”Dypvåg” sammen i kampen mot isen.

Fredag 26. februar -På Sandøya var veiene fulle av snø og hesten måtte gi opp brøytingen. Folk hadde full jobb med å skuffe snø. Issørpa i Hagefjorden var over en fot tykk og seig som sirup. Og drivisen stuet seg opp ute fra sjøen.

Tirsdag 2. mars
 Veiene på Sandøya var fullstendig igjensnødd, det nyttet ikke ta seg fram til fots, folk måtte ta frem skiene. Verken ”Søgne” eller ”Dypvåg” hadde klart å ta seg fram til Sandøya på grunn av havisen som stengte Hagefjorden. Det står at flere steder lå gamle folk syke og trengte legehjelp, men på grunn av isen hadde det ikke vært mulig å få fram lege.   
Det ser ut som ”Dypvåg” og ”Søgne” klarte å ta seg fram gjennom isen 4. mars.

Det går igjen i de forskjellige avisreportasjene at et stort dugnadsarbeid  måtte til for å få veier åpne igjen. Også der de hadde nye og etter den tidens moderne brøytemaskiner ble den store snømengden i meste laget og gammeldags måking måtte til.

Her er mamma og brødrene mine i snøen. Eneste spor av meg er klesvasken på snora i bakgrunnen :)

Og her er min personlige historie, slik jeg husker den har blitt fortalt:
Det var nok ikke bare enkelt for mamma som bodde ute på Sandøya og ventet meg som skulle bli født i februar. Øya er ikke landfast og man må med båt til fastlandet. Vinterstid kunne denne reisen være lunefull. Pappa arbeidet som radartekniker på hvalfangst og var borte hele vinteren. Hun dro nok til familien som bodde i Austre Moland litt i forveien for forventet nedkomst.  Min eldste bror Rolf var 7 år og begynt på skolen, derfor var han og min andre bror Torjus på 5 år hjemme på Sandøya.  En fjern slektning som het Målfrid  var og tok godt vare på dem mens mamma var borte. Rolf fortalte en gang om et gammelt brev han hadde funnet som de hadde skrevet til mamma hvor jeg ble omtalt som Bitteliten. Så det tyder jo på at hun var borte en stund.  Jeg ble født på sykehuset i Arendal 18. februar . Den dagen jeg og mamma skulle komme hjem var det snøstorm. Vi skulle komme til øya med  rutebåten MS Søgne. Storebror Rolf møtte tidlig opp på ”Damp”, brygga i Sandøykilen.  Han satt i snøværet og ventet og ventet på båten. Men på grunn av uværet  og issørpa var båten flere timer forsinket så det ble nok en lang og kald ventetid. Omsider kom da Søgne, men det var ikke stort Rolf fikk se av sin lille søster. Der hadde han sittet og ventet og frosset i mange timer, men mor og barn ble raskt pakket godt ned i ”sykekurven” og brakt trygt hjem til Bastvika.    På Sandøya hadde vi en stor kurv som ble brukt ved syketransport. På veien til Bastvika passerte vi nabo Elin, og hun hadde satt ut et flagg i snøen som velkomst.

På 50 årsdagen min fikk jeg et avisutklipp av Rolf fra Agderposten under vignetten for 50 år siden. Etter det som sto der måtte den dagen jeg kom hjem ha vært en av de siste dagene  Søgne klarte å ta seg fram til Sandøya.  Det bekrefter også det jeg har funnet i de gamle avisene i arkivet.  Så det var nok en litt dramatisk hjemreise i snøstormen.
Dette er en historie jeg naturlig nok ikke husker selv, men som jeg likte veldig godt å høre  i min barndom.  Vinteren 1954 var en vinter som folk stadig refererte til når det var snakk om snø, så jeg var nok litt stolt av å ha blitt født midt oppe i denne historiske vinteren.

 Bilde av meg selv fra vinteren har jeg ikke, det var blitt sommer på dette bildet. så det så da ut til at snøen ble borte igjen til slutt! 




3 kommentarer:

  1. Tusen,tusen takk for en artige reise gjennom tiden. Ble veldig fasinert av historien i 1954 da du ble født. jeg er født to år før deg så jeg kjente igjen klær og lign på bildene i fra 17.mai blandt annet. For et vakkert sted å vokse opp.

    SvarSlett
  2. Så flott en historie! God det gikk bra med overfarten til øya, måtte ha vært en veldig lang tur for din mor.

    Huske godt at det ble snakket om den snøvinteren. Enkelte plasser måtte de bruke vinduet i andre etasje som dør...

    SvarSlett